- Bedre død enn homo

Les også Ingunn Øklands kommentar: Dommedag verst for dem som tror på den

Det var beskjeden Arnfinn Nordbø fikk av sine foreldre da han sto fram som homofil.

Nå har han skrevet bok om livet sitt. «Betre død enn homofil» som kommer ut på Samlaget i dag.

Arnfinn (25) fra Randaberg elsker Bjørnar (24) fra Leksvik. I Leksvik er det helt greit. På Randaberg dømte familie og venner Arnfinn til evig pine i helvete, med grunnlag i egen bibeltolkning.

Forsøkt «omvendt»

Boka handler om Arnfinns oppvekst i et strengt pietistisk og konservativt bedehusmiljø på Jæren.

Den handler om en gutt som var akkurat som foreldrene og miljøet ellers; fordømmende til alt som hadde smak av homofili og annen synd. Men om en gutt som sakte, men sikkert forsto at han selv var en av disse forferdelige synderne som var tiltrukket av personer av samme kjønn.

Om hvordan foreldrene, søsknene, vennene og hele det gamle, kristne miljøet først ble sjokkert, så fordømmende, og om hvordan han selv måtte revidere gudstrua si etter å ha innsett at han var homofil.

Om hvordan han trådte ut i dagslyset med legningen sin, om hvordan han ble forsøkt «omvendt» til heterofil og nektet enhver befatning med barnehjemmet han hadde bygget opp i Ukraina.

Og så handler den om da han møtte Bjørnar Buhaug på Senterpartiets landsmøte på Elverum og ble stupforelsket, og om hvordan det var å komme til Leksvik, en familie, en slekt og en bygd der han blir regnet som en helt vanlig fyr.

Det er dit vi har dratt for å møte paret.

- Befriende

- Bjørnar opplevde ingenting negativt da han sto fram. Jeg opplevde alt. Å komme til Leksvik er som å komme hjem. Det er befriende. Her har jeg fått den familien jeg mistet hjemme. Jeg har den følelsen, å ha mistet min egen familie. Det er ensomt, for når det skjer noe galt i livet, er det en trygghet å ha en familie å støtte seg til. Jeg har ikke den tryggheten. I stedet har jeg et tomrom. Det oppsto brått og brutalt da jeg fortalte om legningen min. Fram til da hadde vi vært en sammensveiset gjeng, sier Arnfinn til Adressa.no.

- Hvorfor er det så stor forskjell på Leksvik og Randaberg, to relativt små steder?

- Jeg vil understreke at det er mange homofile på Randaberg som lever problemfritt, men jeg var fra et strengt konservativt kristent miljø. Det er da man får problemer, sier Arnfinn.

Noen gikk foran

Bjørnar Buhaug har kjent på angsten for å stå frammed legningen sin.

- Jeg var redd for å miste det jeg hadde. Jeg satt i kommunestyret og var redd for å bli vraket, var redd for å ikke være god nok i landbruksmiljøet jeg vanket i, at alle skulle se legningen min i stedet for personen. Men jeg var heldig. Det var noen som hadde gått veien før meg. Dyrlegen i Leksvik kom flyttende og viste seg å være en kjernekar som alle likte. Så fikk han mannlig samboer etter noen år, men folk kunne rett og slett ikke slutte å like ham av den grunn. Mitt valg var enten å leve i skjul og alene, eller å komme ut. Og da jeg sa det til familien min, var det full aksept og støtte fra første stund, sier Bjørnar.

Merkelig for mor

- Det var jo en litt rar opplevelse, for jeg hadde absolutt ingen mistanke. Men so what, tenkte jeg. Hva er det som er viktig her i verden? Som mor var jeg engstelig for at han skulle bli stigmatisert, men vi opplevde det ikke, sier mamma Borghild Husdal Buhaug, tidligere ordfører i kommunen og nå rektor ved Leksvik videregående skole.

Hun synes synd på Arnfinns foreldre.

- Ja, det må være vondt når gudstrua er sånn at man stenger ute sin egen unge. Det er en helt utenkelig tanke for meg. I familien vår var det greit fra første stund. Man må forholde seg til virkeligheten, sier hun.

Hjernevasket

Sønnen hennes ser på det Arnfinn opplevde som hjernevasking.

- Det er ikke lett å måtte vokse opp i et miljø isolert fra det øvrige samfunnet, isolert fra alternative syn på virkeligheten. Det er hva jeg kaller organisert hjernevasking fra ung alder, og det er selvsagt meget vanskelig å bryte med det, sier Bjørnar.

- Mange ville gitt opp trua?

- Ja, mange har gjort det når de er satt opp som fiender av Gud. Jeg har tenkt som så, at hvis det er rett at Gud er som de sier, så vil jeg ikke ha noe med ham å gjøre. Men jeg klarer ikke tro at han er slik.

Savner ydmykhet

- Hva vil du med boka di?

- Jeg vil gå foran. Som Bjørnar sier, er det viktig at noen går foran, og jeg håper jeg kan være en slik i det kristne miljøet. Jeg hadde ingen, men etter at jeg sto fram, er jeg blitt kontaktet av mange, over 30 personer. Dessuten håper jeg å nå de konservative kristne med et lite budskap. Kanskje kan de bli litt mer ydmyke enn de er. De er jo så krystallklare i alle sine svar.

Vanskelig for foreldrene

- Hva tror du boka gjør med forholdet til dine foreldre?

- Det blir ikke lett for dem eller særlig morsomt, og det har vært et dilemma for meg. Jeg har tenkt mye på alle tårene mor har grått, og det er ikke særlig kjekt å påføre mine egne en smerte. De vil føle det vanskelig, som om de blir satt i et ufordelaktig lys. Men så tenker jeg på de 30 som har tatt kontakt med meg, og på alle som har vurdert å ta sitt eget liv etter å ha opplevd slike ting, og da står det for meg som viktigere å hjelpe dem. Kanskje boka kan skape en debatt i det kristne miljøet, sier Arnfinn Nordbø.