Onsdag var det skryt i Aftenposten. Nå setter Tore Rem (41) seg varsomt ned i Cappelen Damms nye designstoler, idet en ansatt i forlaget flagrer forbi med torsdagens Dagbladet: «Rem har så langt løst oppgaven med glans og ekeløv», rekker han å lese før intervjuet vårt starter. Skuldre senkes.
Ikke det at han har tvilt på sin egen innsats, kanskje. Det er bare så vanvittig mye Rem har investert i denne mannens liv. Snart fem år av sitt eget, faktisk. Tusenvis av hittil ukjente brev, titusener av dokumenter, hundrevis av muntlige kilder. Et gravearbeid av de sjeldne er på det nærmeste overstått. Første bind, Sin egen herre, er ute. Andre bind er allerede råskrevet. Ingen vet mer om Jens I. Bjørneboe enn Tore Rem. Men hvorfor har litteraturprofessoren gjort dette kroniske uromomentet til sitt livs trolig største forskningsprosjekt, egentlig?
En kode.
–Det er flere grunner. Bjørneboes liv er et av de meste fascinerende vi har sett i Norge, med doble og triple identiteter. Han var en forfatter som fikk veldig stor betydning og en intellektuell som gjorde utrolig mye mer enn forfatterskapet – i en periode på 30 år. I tillegg var han sin tids mest myteomspunne forfatter. Han er blitt en slags kode i kulturen. Du kan bruke ham til nesten alt. Asle Toje kan for eksempel si i en debatt i sommer at Bjørneboe har ødelagt norsk skole. Like etter kan han si at Bjørneboe sto opp mot bedreviterne. For å forstå norsk historie, må du forstå Bjørneboe.
Halvveis.
I første bind lar han oss følge Bjørneboe frem til 1959. Vi får vite mer inngående om voldtekten han skal ha begått på gymnaset, og hvordan det førte til en voldsom livskrise. Rem forteller hittil ukjente historier om hvordan han flyktet under krigen og ble dypt involvert i antroposofien og Rudolf Steiners lære i Stockholm. For Rem er han overklassegutten som er «utfordrende, elsker paradokser, vakker, mørk, eksotisk og selvsikker, morsom, sarkastisk og tidvis arrogant.»
Frekkheten hans var tydelig tidlig. Som da Bjørneboe og hans kompiser på gymnaset har funnet det for godt å sette seg bedagelig til på taket av et hus. Huseieren kommer og roper «Hei du, kom deg ned fra taket!». Bjørneboes svar: «Når ble vi dus?»
Rem skriver om forfatterens tabubelagte bifili og det helt aseksuelle ekteskapet til den lesbiske og strenge Lisel. Men disse seksuelle detaljene er nærmest bare glasur i en bok som handler mye mer om hvilke åndelige strømninger som løp sammen med hendelsene i Bjørneboes liv, og som skapte den mytiske forfatteren.
Kulturradikaleren.
–Hittil har han vært veldig entydiggjort av dem som har beskrevet ham. Han har vært kulturradikaleren, pornografen, de svakestes forsvarer og bestialitetshistorikeren. Jeg bestrider at dette var et livsprosjekt han hadde med seg fra barndommen. Vi har visst at han kom fra et bedre hjem og var antroposof, men vi har visst veldig lite om hva som skjedde under krigen og i det første ekteskapet hans.
Ikke engasjert.
Rem mener å kunne dokumentere at mannen som høstet storm for å være kritisk til det norske rettsoppgjøret etter krigen, hverken var nazist eller del av motstanden.
–Han mente at noe annet var viktigere enn hele krigen: Den åndelige verden og kampen mot materialismen. Derfor står antroposofene, som André Bjerke og Jens Bjørneboe, utenfor det norske fellesskapet idet krigen er slutt. Mens alle andre starter gjenoppbyggingen av landet, er de fullstendig distansert. De har jo ikke vært med på det som skjedde. Derfor blir de blant de få kritikerne av velferdsstaten, teknokratiet og sosialdemokratiet. Slik hadde de en viktig funksjon i et veldig ensrettet samfunn, påpeker Rem.
Viktige.
I boken beskriver han antroposofenes betydning på 50-tallet som så stor at det i dag er vanskelig å forestille seg den. Bjørneboe trodde på antroposofien som en religion, mener Rem. Den religiøse og antivitenskapelige holdningen til samtiden fikk stor betydning for forfatterens store offentlige ydmykelse på slutten av 50-tallet, da han som innbitt motstander av Darwin ble avslørt med sine helt fraværende kunnskaper om vitenskap. Dette blir første del av forklaringen på at vi etter Rems mening ikke lenger kan håpe på å oppdage en ny Bjørneboe blant oss. Plutselig holdt det ikke lenger å flyte på glitrende formuleringsevne og innsikt i klassikerne. «Kanskje var han vår siste store forfatterintellektuelle i tradisjonen etter Wergeland og Bjørnson», skriver Rem.
–Bare tenk på det rituelle ropet til Vetle Lid Larssen i sommer etter samfunnsengasjerte kunstnere. Vi kan nærmest høre ham rope etter den nye Bjørneboe. Bjørneboe fylte den rollen på en måte som ingen andre. Men i ettertid er dette blitt en lengsel. Rollen som Lid Larssen etterlyser, er bare ikke tilgjengelig i dag, påpeker Tore Rem.
Resten av begrunnelsen for hvorfor vi aldri vil få noen ny Bjørneboe, får vi neste høst.
Jens Bjørneboe er blitt en slags kode i kulturen. Du kan bruke ham til nesten alt, mener Tore Rem. Nå kan du lese hans forsøk på å dekryptere koden.
