- Det største sviket er
troskap mot diktaturet

Herta Müller er født i den tyskspråklige delen av Romania. I studietiden ble hun aktiv i "Aktionsgruppe Banat", en samling tyskspråklige rumenere som kjempet for frihet under Ceaucescu. Müller og hennes mann kom seg til Berlin i 1987. Da hadde hun lenge levd under svært vanskelige forhold. Hun fikk blant annet sparken fra sin første jobb i Romania, som oversetter, da hun nektet å samarbeide med overvåkningspolitiet.

Ikke svik

- Temaet for årets festival er "utroskap". Kan man si at du var utro mot rumenske styresmakter ved å ikke ville samarbeide med dem? Og er det i tilfelle et eksempel på "positiv utroskap"? - Jeg vil ikke bruke et slikt uttrykk, for da har jeg ikke noen ord igjen for det virkelige sviket, som er å være tro mot diktaturet. Vi trenger å opprettholde et verdisystem, og for meg, med et demokratisk, menneskerettet verdisystem, blir diktaturet i seg selv et svik.

Hvis jeg ikke aksepterer diktaturet, har jeg ikke sveket staten. Jeg har forsvart verdigrunnlaget mitt. Vi hadde et uttrykk vi brukte om dem som samarbeidet med myndighetene: "De solgte landet sitt for en rett linser" - og det verste med det var vel egentlig at vi jo slett ikke hadde noen linser. Det hadde vært storartet om vi hadde. Jeg så aldri en rett linser før jeg kom til Vesten, skratter Müller.

Nært på livet

Bare tre av bøkene i Herta Müllers store produksjon er oversatt til norsk. En av disse, romanen "Mennesket er en stor fasan i verden", forteller blant annet om en tysk bondefamilie i Romania som forsøker å skaffe seg pass slik at de kan forlate landet. Det viser seg vanskelig. Stadig krever myndighetenes representanter større bestikkelser og flere seksuelle tjenester.

Boken er typisk for Müller på minst to måter. For det første er livet under det rumenske diktaturet (og senere i politisk eksil) et gjennomgangstema i hennes forfatterskap. For det andre ligger handlingen i bøkene tett opp til hennes eget liv. "Mennesket er en stor fasan i verden" ble skrevet mens Müller og hennes tyske familie ventet på å få flytte fra Romania til Vesten.

Absurdisme på tysk

Müllers foredrag i dag skal handle om det å være en fremmed, og konfrontasjoner med myndighetene i et nytt land. Hun har et rikt erfaringsgrunnlag å bygge på. Vel ute av diktaturet i Romania ventet nemlig flere absurde seanser med tyske myndigheter. - Jeg hadde en onkel som hadde flyttet til sør-Tyskland. Dermed ville de ikke at jeg skulle bo i Berlin, men heller nærmere han. Jeg kunne ikke begripe hvorfor. Jeg kom jo ikke akkurat flyktende fra Romania fordi jeg lengtet sånn etter onkelen min. Jeg prøvde å si at jeg var et voksent menneske og at jeg ikke hadde noe videre behov for å være i umiddelbar nærhet av en onkel jeg i praksis ikke kjente. Dette tok det veldig lang tid før de kunne begripe.

Revolusjonær?

Et annet gjennomgangstema ved ankomst i Tyskland ble et for Müller helt latterlig spørsmål. - "Vil du styrte regimet i Romania", spurte de meg hele tiden. Det kunne jeg jo ikke akkurat svare ja på. Hvordan skulle jeg kunne tenke på noe sånn? Jeg hadde ingen våpen. Jeg hadde ingen undergrunnshær. Jeg hadde ingen revolusjonsplaner. Jeg hadde bare en skrivemaskin og et ønske om å kunne si det jeg tenkte og skrive det jeg ville. Selvfølgelig ville jeg endre styresettet i Romania, og jeg kom jo til Tyskland fordi hjemlandet mitt prøvde å ta livet av meg, men det er jo knapt det samme som å gå med planer om å styrte regimet. Dette kunne ikke tyske myndigheter forstå. "Men der sa du det jo! Der sa du at du ville styrte regimet!", svarte de med en gang jeg snakket om at jeg bare ville ha friheten min. Jeg både gråt og lo mye på den tiden.

Ingen kompromisser

- Da den vesttyske delen av P.E.N. (en litterær forening som kjemper for forfatteres og andre skribenters rett til ytringsfrihet) slo seg sammen med den tidligere østtyske grenen av P.E.N., meldte Müller seg ut i protest.- Ja, jeg gjorde det. Den østtyske grenen av P.E.N. var en spøk. Det var en statlig institusjon. Presidenten i foreningen var også hovedsensor i DDR! Alle sa at det var bare enkeltforfattere som hadde samarbeidet med styresmaktene, men det var ikke sånn.

Hele organisasjonen var statlig styrt. De drev aktiv utenrikspolitikk på vegne av regimet, og kjempet blant annet for at Václav Havel skulle forbli i fengsel. - Hva mener du man burde ha gjort, da, med P.E.N. etter murens fall? - Den østtyske delen av P. E. N. burde vært oppløst, og så skulle man startet på nytt igjen. Det nytter ikke å kompromisse med den slags. Men det skjedde, mye på grunn av Günther Grass. Han truet med å melde seg ut om det ikke ble sånn. Så da ble det sånn. At 80 andre forfattere meldte seg ut i protest, betydde visst ikke så mye.