Hvis Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon etter stortingsvalget i 2009, skal ingen påstå at det norske folk aldri ble advart. For nå er nemlig Magnus E. Marsdal, tidligere nyhetssjef i Klassekampen og leder for Attac Norge, her med sin bok "Frp-koden". Han har til og med utpekt de skyldige: Først og fremst Arbeiderpartiet, men kultureliten, mediene og Sosialistisk Venstreparti kan dømmes for medvirkning.Fokuseringen på Det norske Arbeiderparti gjør at boken med fordel kunne hatt tittelen "DNA-koden". Den minner mer om arvelighetslære enn politikk, men det hadde kanskje ikke vært så galt. Marsdal hevder jo at de gamle embedsmannsslektene har smeltet sammen med etterkommerne av Ap.s ledere fra den første etterkrigstiden. Resultatet av denne politisk-biologiske prosessen er at Norge i dag har en maktelite som vet lite om hvordan vanlige folk lever. Ikke er de særlig interessert heller.Marsdal mener at den nye elitens holdninger krenker arbeidsfolks verdighet. De svarer med å gå til Frp, det eneste stedet der de er "fine" nok. Slik sett er Carl. I Hagen en mye mer jordnær og folkelig politiker enn Jens Stoltenberg.

Byttet parti.

Tiden er nå inne for å introdusere bokens gjennomgangsfigur, Hans Erling Willersrud, biloppretter bosatt på Kløfta. Her får vi møte arbeideren som gikk fra Ap til Frp - en uunnværlig person i denne boken. Hans Erling er en likandes kar og har ordet i sin makt. Iblant fyrer han av sterke replikker om kvinnfolk, innvandrere og all slags bedrevitere. Marsdal tar med det også.Eli Willersrud er pensjonist og mor til Hans Erling. Hun har støttet Ap i alle år, men er ikke lenger fremmed for å stemme Frp. Ingen enkel avgjørelse, for familien har vært fagorganiserte og aktive i arbeiderbevegelsen gjennom flere generasjoner. Både mor og sønn føler at de fremdeles hører til der, men at bevegelsen har mistet interessen for slike som dem. Det var noe annet i Einar Gerhardsens tid fra 1945 og utover. Da var det arbeidsfolk som styrte, ikke akademikere og broilere.

Storhetstiden.

Dette er som skjønn musikk i forfatterens ører, og han spanderer et helt kapittel på å lovprise det gamle Arbeiderpartiet. Det optimistiske 1950-tallet må ha vært noe av en gullalder. Siden har det bare gått nedover. Ifølge Marsdal har det i mange år manglet et parti på venstresiden som kan forsvare norske arbeideres interesser. Det etablerte sosialdemokratiet har grodd sammen med statsapparatet. SV duger heller ikke, for det partiet er dominert av utdanningsmiddelklassen og skremmer vekk alle som ikke har studert i årevis. Rød Valgallianse fremstår som "den kompromissløse utgaven av SV" og er derfor ikke noe alternativ. Dermed ligger veien åpen for et høyrepopulistisk parti.

Frp er sårbart.

Boken tegner et bilde av Frp som mer fagforeningsfiendtlig enn noe annet norsk parti. Da er det unektelig et paradoks at arbeiderne strømmer til. Marsdal forklarer det med at kulturelle motsetninger i dag teller mye mer enn økonomiske forskjeller. Det verste som kunne skje for Frp var at økonomisk ulikhet igjen ble en viktig politisk sak. Da ville mange oppdage at Frp-politikk er totalt i strid med deres interesser. Kanskje venstresiden skulle håpe på en skikkelig økonomisk krise i Norge?I siste kapittel virker det som om Marsdal begynner å angre. Har han kanskje vært for snill med Frp-velgerne? Han hevder at partiet har tre "kjerneverdier" som kan hindre at det utvikler seg til en bred folkebevegelse og får makten. Dette er smålighet, selvgodhetog skinnhellighet.Intet mindre! Hans Erling Willersrud tror heller ikke at Frp vinner i 2009. - Jeg er helt sikker på det, sier han. Men selv kommer han til å stemme Frp likevel, for at Siv Jensen skal få sjansen. Marsdal spør om han kan gjøre noe for å få Hans Erling fra slike planer. - Nei, Magnus, det er det ikke. Ikke sånn som det er nå, lyder svaret på telefonen fra Kløfta.