Det vellykkede TV-programmet "Typisk norsk" har gitt språkfolket blod på tann. Bare i høst utkommer en hel liten serie språktitler. At ringrevene Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge er aktuelle med hvert sitt bidrag, er for så vidt som forventet.
De to påkostede titlene "(Nesten) alt du trenger å vite om norsk" og "Typisk norsk" er derimot eksponenter for den nye språkvekkelsen som har hjemsøkt landet vårt, og som best kan sammenlignes med såkalt gladkristendom: For å kvitte seg med ryktet om at de er snerpete og nedstøvet, legger representantene seg på en overbegeistret stil. Vitnesbyrd overtar for læresetninger, glade sammenkomster for sedvanlige ritualer.
"Språk er liv!", skriver frontfiguren Petter Schjerven i forordet til "Typisk norsk", og denne formuleringen kan stå som den nye bevegelsens credo. Ifølge Schjerven eksisterte det tidligere en lov om at all språklære måtte være gledesløs; humor og språk ble tvunget fra hverandre.
"Typisk norsk" i bokform kan derimot leke med alt - til og med direktør for Norsk språkråd, Sylfest Lomheim, som over to store sider figurerer som delvis avkledd "Midtsideprofessor" med blomst i munnen.Alle de 52 artiklene i "(Nesten) alt du trenger å vite om norsk", redigert av Helene Uri, inneholder såkalte betroelser om bidragsyterens favorittspråk og favorittord, og boken er full av hjerter, sommerfugler, katter, griser, kryssord, quiz, lister, illustrasjoner - og farger. Signalrødt, gult og himmelblått.
Lettelse.
Det oppleves som litt av en lettelse at flere bidragsytere strever med å tilpasse seg denne frilynte stilen. Å skulle betro seg om sitt favorittord, gir til og med Harald Eia en flau følelse - "kanskje fordi folk her viser seg frem som homo ludens, som lekende mennesker med overskudd og energi til å kjenne på ord; smake på dem (...)". De 47 skribentene og 5 intervjuobjektene i "(Nesten) alt du trenger å vite om norsk" viser seg da også å ha en bred og variert bakgrunn for språkinteressen: Her er fagfolk som til daglig arbeider med lingvistiske spørsmål (som Terje Spurkland, Bente Ailin Svendsen og Halvor Eifring), skjønnlitterære forfattere (som Gro Dahle, Tor Åge Bringsværd og Selma Lønning Aarø), komikere, filmfolk, korrupsjonsjegeren Eva Joly, mannsforskeren Jørgen Lorentzen.Også "Typisk norsk" har i grunnen et viktig anliggende, nemlig å fortelle norsk språkhistorie på nytt. Denne linjen av språkutvikling og språkstrid klarer akkurat så vidt å gjøre seg gjeldende mellom alle designelementene. Lesere som evner å holde tråden, vil få et både informativt og levende bilde av nordmenns lange og sterke interesse for språkspørsmål - og indirekte et glassklart motbevis på at språk tidligere ikke skapte liv og røre.
Frihet for loven.
Fremmedord og faguttrykk er lite populært i klassisk norsk språkideologi. Det enkle får klare seg, sier nordmenn. På dette punktet tror jeg den nye språkbevegelsen kan ha mye å bidra med. Med "Folkets ordbok" har "Typisk norsk" stimulert norske TV-seere til en veritabel dugnad for det norske vokabularet. Flere av disse ordene har potensial til å feste seg, eksempelvis "knotte", som betyr å sende SMS, og "morrabøss", som betyr alle typer småsmulerier som drysser ut av pose eller eske og skal ha melk over seg.Flere av bidragene i "(Nesten) alt du trenger å vite om norsk" gir fornyet verdi til begreper og fagterminologi som ofte lukes ut av presse og dagligspråk. Juristen Jon Gisle, tolken Hanne Skaaden og golfspilleren og forfatteren Morten Harry Olsen lager egne lister over ord som nordmenn med fordel kunne ha et aktivt forhold til.
Norske språkfolk er kjent for politisk engasjement, men dessverre mangler høstens mest påkostede språkbøker skikkelige diskusjoner av både situasjonen i Norge og vårt forhold til omverdenen.
I løpet av kort tid kan Norge, som et av få land i Europa, komme til å avvikle målsetningen om to obligatoriske fremmedspråk i skolen. Når den verste begeistringen har lagt seg i den nye språkbevegelsen, vil vi forhåpentlig se at den flekker tenner mot nettopp dette forslaget.
