Da Human-Etisk Forbund ble stiftet 9. april 1956, skrev avisen Vårt Land en lederartikkel med tittelen «Det store feilgrepet ». Datoen fristet lederskribenten til å skrive at forbundet var som «en ny 9. april-okkupasjon».Det er professor i samtidshistorie ved Høgskolen i Lillehammer, Paul Knutsen, som nevner dette eksempelet. I boken «Livet før døden» undrer han seg over de kraftige reaksjonene fra kristent og kirkelig hold. En tittel fra et møtereferat i Dagbladet kan gi et svar: «Kristendommen har ikke monopol på moralen. » Kirkeledere fryktet på det tidspunktet sekulariseringen som fulgte oppbyggingen av velferdsstaten. De så for seg at den nye staten ville ta kontroll over menneskenes liv fra vugge til grav. Nå kom det også et forbund som ville fravriste Kirken moralen. Det var truende. I tillegg sto kristenfolket midt i en helvetesstrid, en debatt Knutsen med rette omtaler som en fødselshjelper for den organiserte human-etikken i Norge. Pionérer. I ettertid er det ikke vanskelig å se at stifterne av Human-Etisk Forbund var pionérer. De var fremsynte.Det er linjene fra disse personene og frem til dagens livskraftige 50-åring Paul Knutsen trekker i sitt omfangsrike historieverk. Med dette er en viktig bit av norsk samfunns- og kulturhistorie dokumentert. Da den mest kjente av stifterne, Kristian Horn, holdt sin første programtale, ville han synliggjøre en human-etisk tradisjon. Det er presis det samme Knutsen har gjort med denne boken, som blir vanskelig å komme utenom for den som engasjerer seg i tros- og livssynsspørsmål. Generelle historiske oversiktsverker har lagt liten vekt på slike spørsmål.

Horn og Hovstad.

Blant stifterne har Knutsen latt seg fascinere av en annen person enn Horn, nemlig den ukjente lektor Johan Hovstad. Forholdet mellom Horn og Hovstad tilhører noen av bokens mest interessante sider. Deres forskjellige tilnærminger til humanetikken og til religionene avleirer seg som linjer i human-etikkens historie.Hovstad la vekt på ikke å gjøre front mot religion og gudstro i seg selv: «Det skal ikkje berre vere ein klubb for kaldkloke ateister.» Ordene var ikke myntet på Horn, men illustrerer en motsetning mellom naturvitenskapsmannen Horn og Hovstad med solid rot i humaniora.Knutsen foretar opplysende idéhistoriske sveip, men berører i liten grad norsk fritenkertradisjon. Som skikkelse er Hovstad en tydelig figur i historien fra det moderne gjennombrudd, og selv knyttet han forbindelse mellom humanetikken og den danske filosofen Harald Høffding. Om dette skulle jeg gjerne vite mer, fordi Høffding også fikk stor betydning for den mektige biskopen Eivind Berggrav. Da, på 1950-tallet, var det selvsagt Hovstad som var mest i pakt med Høffdings univers, men eksempelet åpner for en historisk refleksjon som savnes. Gjennombrudd. Et annet viktig avsnitt i boken er gjennombruddet for Human-Etisk Forbund mot slutten av 1970-tallet og på begynnelsen av 1980- tallet. Det er i denne perioden forbundet blir en viktig samfunnsaktør og medlemstallet vokser fra 2000 i 1977 til 30 000 i 1986.Dette kan forklares på flere vis. Knutsen gjør et poeng av den kirkelige utviklingen. Det er riktig. I sak etter sak fremsto Kirkens mannlige ledere i konfrontasjon mot både kvinnesak og lovgivningsvedtak. Det var, samlet sett, et massivt utbrudd, ladet med svovel. Mange, ikke minst unge, vendte ryggen til Kirken i denne perioden. Knutsen tar imidlertid feil når han knytter dette til det nye høyre og kaller det en kristen offensiv. Kirkehistorisk sett var dette det siste støtet fra det indremisjonske hegemoni i Den norske kirke.Det var en forsvarskamp. Vitalisering. Denne forklaringen må imidlertid ikke skygge for den autonome prosessen i Human-Etisk Forbund. Med Levi Fragell og Haftor Viestad ble forbundet vitalisert, det kom à jour med samtiden og fikk en strategi for vekst.De forsto å omsette medlemsveksten i innflytelse, ikke minst overfor stat og myndigheter. Bokens skildring av overgangen fra Kristian Horn til Levi Fragell kan være nyttig for enhver organisasjonsutvikler. Svakhet. Som helhet lider fremstillingen av at den burde ha vært strammere redigert. En del av de interne forholdene kunne med fordel vært kuttet, fordi de har liten offentlig interesse i dag. Her virker det som om forlaget ikke har gjort et godt nok valg i den vanskelige avveiningen mellom å få hele historien inn mellom to permer og å satse på et litt bredere nedslagsfelt blant potensielle lesere.