Da Vinci-koden en gang til

I Da Vinci-koden har den ene skurken et helt spesielt utseende fordi han er albino. Helten Robert Langdon har avtalt et møte (som ikke blir noe av) med mordofferet, og tilkalles for å tyde koden den døde mannen ved hjelp av kroppen sin har etterlatt i Louvre-museet i Paris. Langdon får hjelp av datteren til offeret. Plottet handler om en hemmelighet med betydning for hele kristenheten. Opus Dei står sentralt.

I The Lost Symbol har skurken et helt spesielt utseende fordi han er dekket av tatoveringer. Langdon tror at han har avtalt med en gammel venn å holde en forelesning, men da han ankommer forelesningssalen i Capitol-bygningen i Washington, finner han vennens avkappede hånd på gulvet. Hånden inneholder en kode Langdon løser. Han får etter hvert hjelp av vennens søster. Plottet handler om en hemmelighet med betydning for hele menneskeheten. Frimurerne står sentralt.

Høyspenning.

Flere likheter vil jeg ikke røpe, men hvis noen hadde ventet seg en original og helt annerledes bok fra Dan Brown, vil de altså bli skuffet. De mange leserne som ønsker seg en ny Da Vinci-koden, har imidlertid all grunn til å juble. The Lost Symbol er like spennende og inneholder den samme blandingen av kunsthistorie, koder, kryptiske beskjeder, hemmelige sekter, mystisisme og religion.

Mange husker kanskje kontroversene rundt Da Vinci-koden, både om kildebruk og om hva som egentlig er sant og hva som er fiksjon. Også denne gangen åpner boken med en side Brown kaller fakta, og hvis noen gidder, er det klart for nye runder, for eksempel om hans definisjon av vitenskap.

Dan Browns fiksjonsunivers sklir rett inn i vår grøtete, New Age-aktige tid, der overraskende mange mennesker tror på merkverdigheter, enten det er konspirasjonsteorier eller «banebrytende vitenskap» om sjelens vekt. Og han skriver i en genre der lesergleden økes av at det er uklare grenser mellom fakta og fiksjon. Som leser er det deilig å la seg rive med, kanskje tenke: Wow, enn hvis det er sant... Men etterpå må man huske at en roman varer fra perm til perm, og at Dan Brown rett og slett skriver eventyr. Spennende, detaljrike eventyr.

12 timer.

The Lost Symbol foregår altså i Washington, i løpet av intense 12 timer. Hånden tilhører Peter Solomon, frimurer på øverste nivå, og dessuten leder for det gigantiske 150 år gamle museet og forskningssenteret The Smithsonian Institution. Bygninger, statuer og malerier står sentralt i fortellingen, og lesere som har vært i Washington har antagelig større glede av romanen enn de som ikke har vært der. På den annen side får man lyst til å reise dit.

Faren med å slå på stortrommen, slik Dan Brown gjør med sine storslåtte konspirasjoner, er at romanen krever en tilsvarende avslutning. Her synes jeg at slutten har noen svakheter. Jeg lar meg også irritere av de overtydelige metodene han bruker for å øke spenningen: Folk gir hverandre viktige beskjeder leseren ikke får vite, kapitlene er korte og slutter gjerne midt i en situasjon, han hopper frem og tilbake i tid, noe som av og til gir følelse av gjentagelse. Men effektivt, det er det.

Industri.

Det har gått seks år siden DaVinci-koden kom. Den boken ble en vanvittig suksess, og en rekke romaner med samme tema, mer eller mindre ekte faktabøker om steder i Frankrike, Opus Dei, Leonardo da Vinci osv., et utall fjernsynsprogrammer og to Hollywood-filmer kom etter. Vi orker nok ikke en like stor runde denne gangen. Men man trenger ikke overnaturlige evner for å spå at thrilleren The Lost Symbol blir en bestselger med millioner av fornøyde lesere.