Deler Ibsens lidenskap

- Kan vi sitte ute? spør 83 år gamle Peter Brook. Han har et sterkt forhold til Norge, og vil se gatelivet i Oslo. For ham er det en scene, med dramatikk ved at folk går forbi eller snakker høyt ved nabobordet, slik han definerer teater i sin bok The Empty Space. For ham har det i mer enn 60 år dreiet seg om teater - og film. Det er nettopp fordi han har engasjert seg så sterkt i scenen og forent så mange og forskjellige mennesker og kulturer at han mottok prisen i Nationaltheateret i går. - Da Liv Ullmann ringte meg og sa jeg var blitt tildelt prisen, trodde jeg først det var en feil, sier han.

Depardieu glemte avtalen

- Jeg har jo bare satt opp Ibsen én gang. Det var Fruen fra havet, i Birmingham i 1945. Der brukte jeg en ung skuespiller, Paul Scofield. Han var ikke mer enn 24, men allerede da svært dreven og overbevisende som eldre, nobel drukkenbolt. Senere drømte jeg mange gangen om å sette opp Peer Gynt, men det lyktes ikke. Jeg ville bare ha én skuespiller som Peer, Gérard Depardieu. Jeg ham tilbød ham det og dessuten hovedrollen i Tsjekhovs Kirsebærhaven. Akkurat da holdt han på med en filminnspilling, men var fascinert. Men så dukket han aldri opp til avtalen. Da hadde han glemt alt.Peter Brook har aldri glemt første gang han var i Norge. Da var han 10 år gammel, og kom hit i en liten bil sammen med faren og broren. Det første han spurte om nå var om han fikk samme hotell som da, med utsikt til Slottet. - Da vi spilte inn Kong Lear-filmen i Danmark måtte jeg ta en tur hit. Og for 15 år siden tok jeg med sønnen min på Hurtigruten. For en vakker reise. Et sted vi stoppet var det et lite vertshus ved en elv. Et lite paradis. Jeg aner ikke hva det heter, men dit skulle jeg gjerne tilbake.

Forhold til en norsk kvinne

Også andre minner dukket opp da Liv Ullmann ringte. En av de første kvinnene i Peter Brooks liv var norsk. - Jeg vil ikke si hva hun het, men jeg ble veldig rørt ved tanken. Det er umulig å beskrive alt jeg følte da jeg skulle hit igjen, sier han og tier mens trikken kjører forbi. Men først og fremst dreier det seg om Ibsen.- Jeg føler et sterkt fellesskap med ham. Han var engasjert i sosiale og politiske problemer i sin tid, men også i indre og metafysiske spørsmål. Da Vietnamkrigen brøt ut, slapp jeg alt og bare måtte få den med på scenen. Akkurat som Ibsen reagerte på forurensning, korrupsjon og byråkrati, som han led under, og som er like aktuelt i dag. Det internasjonale senteret jeg har dannet handler egentlig bare om ett tema: rasisme. Det gjennomsyrer alt. Det burde være en selvfølge å vise like stor respekt for en skuespiller som ikke er hvit, og med andre språklige, kulturelle og religiøse verdier enn de vi har. Det var derfor jeg ble så glad over juryens begrunnelse (se ramme).

Flerkulturelt eksperiment

Teater er mer enn et speil av det ideelle, mener Brook. Mye av livet skjuler seg i menneskenes fortid, som i En folkefiende. - Ibsen åpnet vei for dramatikere som Beckett og Pinter. Men han var ulykkelig. Han lette etter, men fant aldri fred. Peter Brook fant heller ikke det han lette etter hjemme, selv ved The Royal Shakespeare Company. For ham har Storbritannia mye av det samme som Norge, en viss innestengthet, som gjør at kunstnere søker ut. Paris var mer tolerant. Der kunne Brook starte sitt flerkulturelle eksperiment i 1968, avbrutt av studentopprøret. I 1970 etablerte han sitt ensemble i det gamle teateret Bouffes du Nord.- Er ikke Bouffes et slangord for mat?- Nei, det kommer av bouffon, narr, så det betyr komedie. Teateret er fra slutten av det 19. århundret. Der fant vi mange gamle arkiver. Det var der En Folkefiende ble spilt første gang i Frankrike, satt i scene av Lugné-Poë. Det ble ansett som veldig radikalt, og arkivene avslørte at det hadde sittet sivilt politi i salen hver kveld og notert seg hvem som kom og så det!

Søken mot det absolutte

Brooks eneste problem med Ibsen er at han mener dramatikeren er for naturalistisk. - Men jeg synes den stilen passer veldig bra for ham. Og når den treffer riktig, er det flott å se. Jeg så nettopp en glimrende Hedda Gabler i Berlin. Men min karrière har ført meg mot Afrika og India, og mer mot tema enn mot en bestemt dramatiker. Men vi deler samme lidenskap og lidelse, og en søken mot det absolutte. ¨