Det ekte a-ha

"Uten videoen til "Take On Me" ville dette etter alle solemerker vært en svært tynn bok," skriver forfatter Jan Omdahl midtveis i beretningen om a-ha. Og i forhold til statusen som verdenspopstjerner er det selvfølgelig helt riktig, selv om den musikalske a-ha-katalogen er stappfull av glitrende popmusikk. Uten den animerte videoen til "Take On Me" hadde nok a-ha vært et norsk fenomen.Men den betydningsfulle videoen kom sommeren 1985, og i sitt tredje forsøk på å verdenslansere låten "Take On Me" lyktes bandet og deres amerikanske plateselskap Warner. A-ha gikk till topps på den amerikanske singlelisten 9. oktober 1985, og resten er norsk pops største suksesshistorie.Faktisk så omfattende at boken "The Swing of Things" fortjent nok er blitt 400 sider, selv om svært mye er billedmateriale. Denne biografien er rett og slett en arena for tre bandmedlemmer til å tømme sine indre tanker om seg selv, bandet, hysteriet og mest av alt om hverandre.Boken er heldigvis alt annet enn en kronologisk faktaopp-ramsing. London-drømmen, de fanatiske jentene, Rio-konserten foran 194 000 mennesker, alt hysteriet, 27 millioner solgte album, den kommersielle nedturen, bruddet, medlemmenes "annet" liv og comebacket er selvfølgelig med, men dette er Paul, Magne og Morten som mest av alt forteller om hverandre. Og det er ikke småtterier."Hvis det er snakk om å ta spesielle hensyn, er det ingen hjemme. Sånn har det alltid vært, og det er det Paul som har lært oss andre," sier Morten Harket i boken.Han legger altså skylden på Paul Waaktaar-Savoy for den ekstreme "kjemien" som ifølge alle involverte er både det beste og verste med a-ha. En kjemi som gjør at bandet for eksempel ikke var i samme rom under innspillingen under sitt siste album "Lifelines", men som også gjør at det aldri vil bli noe a-ha uten alle tre på laget.

Monster

"Jan, you Freudian," avslutter Magne i en mail til forfatter Omdahl, og oppsummerer hva dette er. Metallica lagde sin dokumentar "Some Kind Of Monster" på film, dette er monsteret a-ha som slenger opp alt om hverandre - og litt til."Vi har prøvd. Vi har lagt an skjegg og vi har bortimot drukket oss fra venner og familie. Vi har gått noen runder vi også. Vi er ikke dophuer, men ikke jomfruer heller," sier Magne når han blir spurt om fraværet av sex, drugs & rock'n'roll. Ellers i boka er det langt mellom kulene, men ikke mellom "nykker og nevroser", som tidligere manager Terry Slater ('83 til '94) oppsummerer bandet.At konfliktene var store - og dermed viktige - i a-ha, er ingen nyhet. Spesielt ved comebacket i 1999/2000 dukket spøkelsene opp vec høylys dag i mediene, selv om Paul prøvde seg på en "det har vært konflikter, i dag er vi vel forlikte". Men så åpne og direkte har de tre medlemmene aldri tidligere vært."Kjernekonflikten i a-ha er mangel på respekt for det kreative rommet," sier Magne.Noe som igjen har betydd at bandet egentlig aldri har klart å stille seg samlet bak "prosjektet a-ha", selv om de har holdt skuta oppe i over 20 år."a-ha er et virtuelt band, en idé som ingen har hatt tid til å gjennomføre. Det er synd de aldri kommer til å lage sin beste plate", sier Sverre Flatby, en nær a-ha-medarbeider. Og hvordan dette "prosjektet" skal få lage tre plater for sitt nye selskap Universal i årene som kommer, er mildt sagt et åpent spørsmål. Denne biografien vil enten renske opp i konfliktene for godt - eller føre til det totale brudd. Så fascinerende er den.Men når Paul sier "den liker jeg for bra til å gi til a-ha" om nye låter han har skrevet, er det kanskje en vei å gå?Med boken er også en kuriøs CD med demoinnspillinger fra tidlig a-ha, blant annet én låt med norsk tekst.