Drømmen om rensende terror

I motsetning til dem som begynner med Romulus og Remus – og så arbeider seg fremover i Romas historie gjennom antikken, middelalderen, renessansen og barokken – har den dyktige Simen Ekern startet med en bok om Berlusconis Italia (2006) og fortsetter ved å ta et skritt tilbake til nyfascistenes, terroristenes og filmstjernenes Roma fra 1960-tallet og frem til Berlusconis æra.

Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv (2011) dreier seg om et av de blodigste kapitlene i verdenshovedstadens bloddryppende historie. Alle eldre avislesere husker De røde brigader og nyfascistenes anslag både i Bologna og i Roma. Hensikten var å spre skrekk eller mobilisere gjennom symbolmettede henrettelser. På den andre siden husker vi Fellinis og Pasolinis overdådige portretter av Romas underjordiske natteliv.

I Ekerns bok møter vi filmstjerner og superkjendiser, men også drap på drap: Pier Paolo Pasolini, Aldo Moro, Michele Sindona, Roberto Calvi pluss 400 andre dør i 1970-årene i terrorangrep og politiske attentater. Væpnede vakter overalt, ulende sirener og blålys, maltrakterte lik av kvinner og menn på avisforsidene er noe av det jeg husker best fra Roma på 1970-tallet.

Et motto for byen og boken kunne være det flere av dem Simen Ekern møter, sier om Roma: C’è di tutto – «Her er noe av alt». Ekern griper bak turistindustriens og filmindustriens klisjeer om byen og ruller opp hendelsenes forutsetninger av politisk, estetisk, religiøs og kriminell art.

Ekern kjenner byen og begår ingen tabber av den typen fotballreportere stadig snubler i, fordi de ikke kan uttale italienske navn. Hovedsakelig består boken av intervjuer med sentralt plasserte aktører – slitne horer og transseksuelle herrefrisører kan, viser det seg, også være sentralt plassert i portrettet av undergrunnens Roma. Tidligere terrorister som angrer, og selve den politiske gudfaren, Giulio Andreotti, som nøt godt av både mafiaens og pavens velsignelser, er Simen Ekerns samtalepartnere.

Mystifiserende

Boken beskriver vakkert hvordan man vil unnslippe historien og så stadig igjen blir fanget av den. Futurister, fascister, terrorister og utopister gjør utbruddsforsøk, men sitter fast i det klisteret som fortiden representerer.

Mussolini er en høyst levende figur i dagens politiske Italia. Den ufattelig vulgære, småkriminelle borgermesteren Alemanno – han får Berlusconi til å fremstå som en plettfri gentleman i sammenligning – skyr intet middel til å omsette Romas historie til klingende mynt. Ekern har den samme svakheten for å dramatisere og mystifisere som Romas tradisjonelle turistguider, selv om Ekerns hovedtemaer og hovedpersoner ligger langt nærmere i tid. Hva er det ved Roma som gjør oss som ofte presenterer og skriver om byen så mytomane?

Verdenshovedstaden

Overdrivelsenes og løgnenes eventyrlige slør henger over hustak, plassrom og kirketårn. Ikke noe av det som skjer i en slik by, kan ha naturlige eller nærliggende årsaker. «De journalister som var i Moskva på Bresjnevs tid fikk ikke høre noe, men forsto likevel alt. De som var i Roma på Andreottis tid, fikk høre alt, men forsto likevel ingenting.» Det sier en kjenner av Italia og Roma. Ekern trekker forbindelseslinjene mellom filmstjernenes, politikernes, terroristenes og kardinalenes by for å vise at de er bidragsytere til det samme teaterstykket, nemlig verdenshovedstaden som drømmetyder og fiksjonsmaskin. Boken er både underholdende og opplysende slik romeren Horats mente at et dikt burde være det: Aut prodesse volunt aut delectare poetae.

En journalist har selvsagt sitt eget virkelighetsbilde, ikke bare som privatmann, men som journalist. Av og til kan det bli noe mye nyhetenes og avisoverskriftenes Roma som står i sentrum for Ekerns bok. Hvordan påvirke de spektakulære hendelsene i vanlige menneskers dagligliv? Noe av det mest beundringsverdige ved romere, slik jeg har opplevd dem, er at de har sett alt og ikke lenger lar seg overraske av noe. Det kan føre ut i kynismen, men det kan også skape en stoisk livsinnstilling som trekker et dypt pust før den bestemmer seg for å la tingene være som de er. Ekern beskriver kynismen treffende, men er noe mer utydelig på hvordan den daglige livskampen hos vanlige mennesker utfordrer tålmodigheten og fører til en livsklok resignasjon.