Eksperimentell heimstaddiktning

Det er ikke for mange eksperimenter i norsk romanlitteratur. Cathrine Knudsen (41) er blant dem som utfordrer tradisjonen.

Jeg kunne vært et menneske er hennes tredje roman, etter en relativt sen debut i 2005. Foreløpig er det en liten krets som har lagt merke til denne utpregede stilisten, men hun kan raskt få et gjennombrudd – ikke minst i hjemtraktene. Hennes nye bok er moderne heimstaddiktning fra Drammen, med fortløpende, perfide analyser av tidsånden i den redesignede industribyen. Knudsen skriver avanserte setninger, men uten å miste fremdriften.

Terapiteater

Romanen åpner med et møte i "dramagruppa", eller terapidramagruppa som fortelleren foreslår at de heller burde kalle seg. Skjønt, vi vet ikke hvem som snakker eller forteller på de innledende sidene. Bare at dramagruppa skal sette opp et skuespill med tre personer: En dement mor i 70-årene, datteren på 43 og hennes ekssamboer.

Den lille rammefortellingen viser seg raskt å være et grep for å presentere figurene med dramaturgisk systematikk. Samtidig som dramagruppa lever seg inn i morens situasjon, begynner hun å leve. Plutselig er vi inne i hodet hennes. Deretter tar datteren over og etableres som bokens "jeg"-figur.

Det er hennes liv som brettes ut, med forbehold om at hun i det hele tatt er et menneske. Hun kan like gjerne være et resultat av fri fantasi i dramagruppa. Knudsen konstruerer en gåtefull hovedperson, og bruker henne til å drøfte en klassisk todeling av mennesket, nemlig forholdet mellom sansning og intellekt. Moren har fôret henne med naturfag, og bildene i boken er hentet fra det som etter hvert blir "jeg"-figurens egne interessefelt; biokjemi, naturvern og erkjennelsesfilosofi.

Resultatet er en hovedperson som knapt føler seg som et menneske. Hun har systematisk valgt bort sanseinntrykk til fordel for kunnskap. Knudsen skaper et subjekt som er oppslukt av kunnskap, uten at teksten blir tørr eller belærende.

Problemet er snarere at romanen gradvis mister det gåtefulle spillet mellom ulike nivåer og stemmer. Fra starten av setter hun leseren i humør til å granske teksten, men selv virker forfatteren stadig mindre interessert i å eksperimentere. Samtidig stilner den erkjennelsesfilosofiske tonen. Jeg kunne vært et menneske glir inn i en mer ordinær form, og den tidligere så gåtefulle hovedpersonen ender opp som en grå figur, ja, nesten et vanlig menneske.