Jonathan Safran Foers debutroman "Alt blir klart og betydelig" vekket behørig oppmerksomhet verden over for sine dristige fortellergrep og spenstige utforskning av forholdet mellom litteratur og virkelighet. Annenboken er ikke mindre spektakulær. Med god hjelp av fotografier og utspekulert grafikk forteller den historien om ni år gamle Oskar Schell og hans erfaringer etter tapet av faren i 9/11. Romanen nøyer seg imidlertid ikke med det. Gjennom brev og dagboknotater gir den også tilgang til en annen fortelling, nemlig den om Oskars tyskfødte besteforeldre som hver på sin måte er traumatisert for livet etter de alliertes bombing av Dresden i 1945.

Tapsmotiv.

Det som binder teksten sammen, er med andre ord et klassisk og grunnleggende tapsmotiv. Jeg må tilstå at jeg har problemer med å svelge måten denne problematikken kommer til uttrykk på.Slappe aforismer og liksom-kloke betraktninger florerer. Og det hjelper ikke at forfatteren gjør sitt beste for å kamuflere mangelen på substans ved hjelp av typografiske virkemidler og en jeg-forteller som i all sin veslevoksne, desperate filosofering fremstår som lillebroren til Salingers Holden Caulfield. Kort sagt: Jeg har ikke bruk for en bok som serverer søte pussigheter over vel 350 sider for å fortelle meg at i morgen kan det være for sent.De mange fotografiene utgivelsen er utstyrt med, bidrar ikke til å svekke inntrykket av søtladenhet. Ser vi bort fra romanens iøynefallende avslutningssekvens, skjer det ingen virkelig utveksling mellom tekst og bilde; det er med andre ord få av fotografiene som skaper uro eller undring, og dermed er det lett å se dem som relativt intetsigende illustrasjoner. Heldigvis er romanen mye mer interessant i de partiene den skriver seg inn mot en kommunikasjonsproblematikk. Fortellingen flyter nemlig over av brev som aldri blir sendt, tomme konvolutter, utydelig skrift og blanke ark, og slik insisterer forfatteren paradoksalt nok på å fortelle en historie om kommunikasjon som slår feil.

Klassikere.

Akkurat dette aspektet ved boken får meg til å tenke på klassikere som Henry James' "Tommeskruen" og Aksel Sandemoses "Det svundne er en drøm". På samme måte som hos Safran Foer bruker disse verkene brevet som en gjennomgående metafor for et meningsinnhold hverken vi eller karakterene i teksten har tilgang til. Ethvert brev blir konsekvent brent, revet i stykker eller sensurert og fremstår dermed som uleselig, både i bokstavelig og overført betydning."Ekstremt høyt & utrolig nært" er likevel langt mindre subtil enn sine forgjengere, blant annet fordi det er problematisk å se de uleselige brevene som et bilde på romanen som sådan. Den prekære usikkerheten og ambivalensen som det gjennomgripende motivet legger opp til, blir med andre ord ikke fulgt opp på et mer overordnet nivå. Og det innebærer i siste instans at historien om Oskars sorgarbeid vanskelig kan leses som noe annet enn akkurat det. James og Sandemose skrev i sin tid verker vi aldri blir ferdige med, men tilbyr ikke svar på den gåten de inviterer leseren til løse. Slik skaper disse romanene fremdeles kontrovers. Jonathan Safran Foer har et stykke å gå før han kommer dit.