En norsk legende i Orienten

Fortsatt går det gjetord om Georg Morgenstierne. Han ble regnet som den kyndigste av alle på språk og folk i Afghanistan, India, Persia og tilgrensende riker. Han nedtegnet skriftløse fjellspråk i utilgjengelige trakter som verden knapt hadde hørt om. Han ble knyttet til stedsnavn som vekket fantasien - Nuristan, Chitral, Hindukush, Khyberpasset, - til pathanere og andre stridbare stammefolk, og til gjenoppdagelse av svunne kulturer. Han gjorde forskerdåd i trakter hvor stormakter intrigerte mot hverandre og hvor seriøse fagfolk så vel som svermere og aktører med grumset politisk dagsorden hadde vært på leting etter urhjemmet for den indoeuropeiske, for ikke å si ariske, folkestamme. Der snakket de seriøse, som Morgenstierne, om språk, mens vitenskapelige kvakksalvere snakket om rase.

Av god familie.

Språkgeniets hjemlige bakgrunn svekket ikke hans aura. Slekten med det ærverdige navnet hadde gjennom mange generasjoner levd i skjæringspunktet mellom adel og embetsstand. Det skortet ikke på amtmenn, ministre, godseiere eller ledende diplomater i dens rekker. Beretningene om professorens reiser kan minne om beskrivelsene av oppdagelsesreisende britiske lorder fra en epoke som blomstret og ebbet ut i hans levetid. Feltarbeidene ble gjennomført på klassisk vis, med tjenere og veivisere. Han hadde den væremåte som hørte med, høvisk og sosialt fullbefaren. Han møtte maharadjaer og konger, britiske koloniherrer, Indias frigjøringsledere Gandhi og Nehru, var venn av dikteren Rabindranath Tagore og av Pakistans grunnlegger Mohammed Ali Jinnah.

I kongens harem.

Et særlig ry fikk han i Afghanistan, der mange historier gikk om denne utenlandske lærde, øyensynlig av høy rang, som kunne påtreffes i avsides dalfører hvor knapt noen europeer hadde satt sin fot siden Alexander den Stores dager, mens han spurte folk vennlig ut om dialekter og truede språk. "Halve Kabul snakket jo om ham", skriver Ringdal."Med kamelkaravanene og nomadeflokkene vandret ryktene om denne høye, blonde sahiben, som reiste rundt på hesteryggen alene, men kalte folk fra de fjerneste kanter av landet til seg i sin fornemme bolig i det tidligere kongelige harem. Denne sahib hadde besøkt kongen, ble sett i det beste selskap i Kabul med ministre og generaler!" Spionmistanker hørte også med.

Bred beretning.

Et slikt stoff ropte på en biograf. Forlaget valgte Nils Johan Ringdal, som tidligere har hatt både gode og onde dager som fagbokforfatter. Han har satset på den bredest mulige tilnærming. Side om side med livshistorien og reisebeskrivelsene serverer forfatteren sine lesere en kulturhistorie, der siktemålet har vært å gi en levende skildring av hvordan den akademiske stand og høyborgerskapet i vår hovedstad utviklet seg i Morgenstiernes tid. Og ikke minst familiehistorie.Denne medarbeider har for egen del vokst opp med beretninger om den høyt beundrede språkforsker og om mange av skikkelsene omtalt i boken. Jeg har tilbrakt tid i hans deler av verden og blitt bergtatt, og desto mer oppglødd da det gikk opp for meg at de fjelltraktene i Afghanistan der jeg selv en gang måtte legge ut på vandring som utenriksreporter - Nuristan - var de samme som Morgenstierne hadde oppsøkt, og hvor han gjorde noen av sine mest lysende forskningsarbeider. Forfatteren har med andre ord en perfekt leser i meg. Derimot er jeg i tvil om hvor sultent et noe bredere publikum vil være når han slår til med en murstein på 700 sider, pluss 100 sider registre og vedlegg.Ringdals glimrende penn bringer liv der en kjedeligere forfatter kunne endt opp i tørr lærdomshistorie. Men han går svært så langt i å nedsenke leserne i et bad av familiehistorie, der knapt en fetter eller svoger er uteglemt, og der han fra slektningenes vrimmel tar unødig lange avstikkere inn i datidens temaer, fra Oxfordvekkelse til norsk språkstrid.

Gikk opp løypa.

Bokens tema er på sin måte høyst aktuelt, ettersom Morgenstierne rettet sitt søkelys mot områder som nettopp nå tilhører verdens brennpunkter. Han slapp så vidt å oppleve russernes invasjon i Afghanistan og ayatollahenes maktovertagelse i Iran. Jevnlig gjennom et halvt århundre oppsøkte han traktene til pathanerne, Talibans kjerneområde i vår tid. I dag ville han hatt mange elever, etter at Norges forsvar fikk Afghanistan som sitt fremste militære virkefelt, og i fjor startet opplæring for soldater i landets fremste språk pashto og dari. Det bør inspirere dem som er i felten å vite at en sagnomsust nordmann har vært der før dem.Og jeg fant bare en feil: Siste visekonge i Britisk India var ikke lord Wavell, men lord Mountbatten!