"Adama" er ifølge forlaget første bind i Turki al-Hamads trilogi om Saudi-Arabias sosiale historie, og handlingen er lagt til de nære år etter arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967. Originalutgaven utkom i 1998 og har vært forbudt i flere arabiske land. Forfatteren har endatil skaffet seg fire fatwaer på halsen, men bor og skriver fremdeles i Riyadh.Hovedperson er 18-åringen Hisham. Han går siste år i gymnaset, er enebarn og bor i Dammam, skjønt forfatteren opererer på to vekslende tids- og stedsplan: Siste halvåret på videregående i hjembyen, og etableringen i Riyadh, der han skal studere økonomi og statsvitenskap. Som oppvekstroman er boken ingenting utenom det vanlige. Det som gjør den spesiell, og en kilde til innsikt for vestlige lesere, er den kultur og de sosialpolitiske omgivelser den utspilles i.

Troskyldig.

Hisham er en nokså typisk tenåring. Han er idealistisk og troskyldig, og leser både Marx, litterære klassikere og tegneseriehefter. Han respekterer sine foreldre, morens fromhet har han age for, men etter hvert som han vekkes politisk - og erotisk - kommer han på kollisjonskurs med hjemmets idealer. Derfor tyr han til taushet, underfundig adferd og usannheter; noe oppgjør med foreldrene hverken ønsker eller våger han.I kjølvannet av tilbakeslaget i 1967 er det oppstått endel forbudte politiske bevegelser, og Hisham, med sin marxistiske overbevisning, slutter seg til en celle innen Det sosialistiske arabiske Baath-partiet. Det nærer pan-arabiske drømmer, er skeptisk til den populære Nasser og "er basert på prinsippet om sentralisert demokrati". Den revolusjonære retorikken er forbausende lik den som herjet på ytterste venstrefløy her til lands på 70-tallet. Men fanatismens talsmenn fremstår som rene klisjeer. Hisham går lei av alle inkonsekvenser, uærligheten og manipulasjonene. Til sist reddes han av forræderi, arrestasjoner og oppløsning.

Gorkij.

Det er vel først og fremst den underliggende kritiske holdning til islam som har ledet til fatwaene. Turki al-Hamad skriver i et tilnærmet realistisk toneleie, men det er ikke vanskelig å finne romantiske drag ved noen fine ørkenskildringer. Men han har et sosialpolitisk ærend, og unnser seg ikke for å anvende en mer åpen propagandistisk stil. Det er ikke tilfeldig at Hisham flere ganger gir seg i kast med Maksim Gorkijs "Moren".