Fløgstad på nytt spor

De små industrisamfunnenes vekst og fall har vært bærebjelken i Kjartan Fløgstads skjønnlitterære forfatterskap. Men nå er han ute med det han ser på som et av sine hovedverk: Grense-Jakobselv. I den tykke, episk anlagte romanen følger vi to upålitelige jeg-fortellere som vekselvis forteller om sin tilknytning til nazisme og fascisme i Tyskland og Norge i mange tiår før og etter krigen. De beretter også om hvordan de har kunnet forbli en del av elitene i de to landene, på tross av sine sympatier. Tyskeren Otto Nebelung og nordmannen Alf Magnus Mayen er begge så langt fra Fløgstads vante arbeiderkultur som det er mulig å komme.

–Etter å ha levd i en forestillingsverden, som mange andre, om at den tyske nazismen var et produkt av pøbelveldet, har det vært et sjokk å oppdage i hvor stor grad nazismen faktisk var et eliteprosjekt. Ny forskning har avdekket forskrekkelige tall. Halvparten av legestanden gikk inn i nazistpartiet. Og de beste juristene sympatiserte og tilpasset lovverket slik at staten kunne gjøre de største forbrytelser med full juridisk backing.

Avstand.

Forfatteren kan vanskelig stå lenger unna denne ukens norgesaktuelle David Irving i sin historieforståelse. Like fullt har han gitt ordet til to fortellere med stor sans for det totalitære og fascistiske. Otto Nebelung begrunner blant annet grundig hvordan nazismen som ideologi lot seg forsvare rent intellektuelt. Men Fløgstad er ikke redd for å bli misforstått.

–Nei, tvert imot, det at en del av hans argumenter kan oppfattes som forståelige, gjør vel bare redselen ved det som skjedde større. Det var faktisk vanlige folk, med ulike motiver og drivkrefter, ikke demoner og skurker, som endte med å ødelegge seg og sitt eget land, og ta halve verden med seg i fallet. Men det mest skremmende er at det nå viser seg at så mange med de beste papirer og bakgrunn, med utdanning og grunnfestet humanistisk kultur, gikk med, påpeker han.

I romanen opptrer blant andre Heinrich Himmlers far, som var en lærd klassisk filolog. Sønnen var altså et ektefødt barn av kulturborgerskapet.

Humanisme er ingen beskyttelse mot nazisme, går det frem av boken.

–Noen av de mest emblematiske politiske forbryterne i forrige århundre hadde altså fått alle kulturens goder. Og så står de i spissen for å gjennomføre de verste forbrytelser. Attpåtil kommer det frem at de ikke var isolerte, men representative figurer.

Aldri mer.

Romanen slutter på en måte som kanskje kan legge det åpent for tolkning om forfatteren tror det er fare for at fascismen gjenoppstår eller ikke. Men det tror ikke forfatteren, når vi spør.

–Jeg tror slutten heller påstår at fascismen ikke kan gjenoppstå. Tyskland var et historisk særtilfelle. Men om du ser på den enkelte person, er det helt annerledes. Alle typer folk ble nazister.

–Kunne du blitt en av dem?

–Det er sannelig ikke godt å vite. Gitt en annen historisk situasjon vet en ikke om en ville vært modig eller kujon, når det kommer til stykket. Det finnes også former for idealisme som kan føre i en helt vanvittig retning.

I boken bruker jeg-stemmene masser av energi på å snakke nedlatende om alt fra arbeiderklassegutter til hårete hippier, og også radikalt orientert kultur og kritisk teori. Alt sammen er sånt som Fløgstad kjenner seg nær.

–De to hovedpersonene er til de grader ulike meg. De kan si ting som for meg er helt opprørende. Likevel tenker jeg at romanen som helhet dementerer deres analyser av verden overfor leseren. Det er jo en forfatter bak de to også, og jeg vet jo også litt. I spenningsfeltet mellom meg selv og disse har jeg hatt stor episk frihet.

Helt sant.

Boken har noen få urealistiske elementer, men Fløgstad lover leseren på omslaget at det historiske innholdet skal være så tett opp mot det faktiske som overhodet mulig. Hovedpersonene er fiktive, men de opererer tidvis i nær kontakt med svært kjente, faktiske historiske personer. For å få til det, har Fløgstad jobbet massivt med research. Han har besøkt alle stedene i Norge, Russland, Tyskland og Italia som er med i boken. De fleste har den reiseglade forfatteren vært innom forlengst, men i forbindelse med boken, faktisk etter at den var skrevet ut, har han besøkt stedene på nytt. Tre årsverk har han lagt ned i arbeidet med boken.

–Jeg reiste for eksempel over Kolahalvøya i vinter, for å sjekke om det var slik jeg hadde beskrevet stedet. Det blir en slags måte å fortelle både meg selv og leseren at det jeg har skrevet er en fiksjon. Det hender jeg korrigerer detaljer etter å ha vært der igjen. På Kola var det lengre avstander mellom alt enn jeg husket, men ellers stemte det bra.

Han er ferdig med krigen for denne gang, men tror ikke vi som sivilisasjon blir ferdig med traumet som andre verdenskrig påførte europeisk sivilisasjon. Ikke så lenge han lever, i hvert fall.

–For å si det med Jacques Derrida, så vet vi ennå ikke hva som skjedde med nazismen. Det vet du ikke etter å ha lest denne romanen, heller. Men kanskje forstår du litt mer likevel.