Kanskje er det fantasien min som løper løpsk, men når jeg leser Linn Ullmanns nye roman, tenker jeg stadig på Ingmar Bergman og hans vidunderlige film "Smultronstället". Begge verk har en hovedperson som heter Isak og er lege, begge handler om en biltur som setter i gang en opprulling av avgjørende hendelser i fortiden, og begge portretterer en mann som har levd et liv i kulde og isolasjon.
Reisemotiv.
I "Smultronstället" er det den aldrende Isak Borg som legger ut på en reise for å motta en æresbevisning ved Universitetet i Lund. I "Et velsignet barn" skjer det en omvendt bevegelse. Det er halvsøstrene Erika, Laura og Molly som legger i vei for å besøke faren, den 84 år gamle legelegenden Isak Löwenstad. Ferden går til den svenske øya Hammarsö, der jentene ferierte som barn, men der de ikke har vært på over 25 år på grunn av en tragisk hendelse familien var innblandet i.Ullmanns Isak møter vi først og fremst gjennom døtrenes blikk. Likevel er han på mange måter bokens sentrum, slik Bergmans Isak er det i "Smultronstället". Jeg skal uansett ikke presse analogien for langt - "Et velsignet barn" er helt klart et selvstendig arbeid, og til syvende og sist er det antagelig mer som skiller enn forener de to verkene.
Kjent terreng.
Ikke minst gjelder dette det formmessige. Boken om de tre søstrene og deres far er nemlig ikke utpreget eksperimentell i sin fortellermåte. Den består av fem deler, der de to første og den siste pendler mellom to tidsplan, mens den tredje og fjerde er et rent tilbakeblikk, især på den fatale sommeren 1979 som er blitt familiens felles traume.Også tematisk utspiller teksten seg i et kjent terreng. Det handler om skyld og forsoning og om utstøtelsesmekanismer vi for eksempel kjenner fra William Goldings klassiske "Fluenes herre". Og som seg hør og bør i en roman som bruker reisen som ytre motiv, skjer det også en erkjennelsesmessig modning hos hovedpersonene.At boken hverken formelt eller tematisk byr på grensesprengende originalitet, betyr imidlertid ikke at den er uten litterære kvaliteter. Ullmann skriver nemlig både presist og godt om en familiekonstellasjon som vekker minner om forgangne tider. I familien Löwenstad er det ett dominerende kraftsenter som regjerer, og det er den temperamentsfulle og mildt despotiske Isak. Døtrene har han med tre forskjellige kvinner, og uten at det blir sagt eksplisitt, finnes det antagelig minst ett søsken til.
Forstøtelse.
Isaks barn er alle blitt utsatt for hans forstøtelse, og dette er et motiv som forfatteren behendig lar klinge med også gjennom fremstillingen av andre konstellasjoner og fellesskap. I den forbindelse er det interessant at Ullmann har valgt å la den yngste søsteren Molly, som er den som har fått merke farens avvisning mest, komme så lite til orde. I sekvenser med rene tilbakeblikk trer den 5 år gamle Molly riktignok tydelig frem, men mens Erika og Laura er tildelt perspektivet også som voksne, forblir den samtidige Molly diffus. Slik blir hun avvist også av fortellingen, noe som skaper en ganske iøynefallende effekt.Linn Ullmann skriver med en beundringsverdig flyt og letthet, og det er ikke vanskelig å tenke seg at denne romanen vil nå frem til et stort publikum. Den byr på en rekke fine, pregnante enkeltscener, og portrettet av den dysfunksjonelle farsfiguren er både vakkert og nyansert fremstilt. Problemet er at bokens uanstrengte letthet innebærer at den byr på lite motstand. Slik risikerer den å bli oppfattet som temmelig forglemmelig. Og derfor fungerer "Et velsignet barn" først og fremst som en umiddelbar, men flyktig leselykke.
