Quebec-canadieren Vigneault tar sine hovedpersoner ut på reise langs nordamerikanske landeveier. Om det ikke akkurat blir noen parallell til Kerouacs "På kjøret" av det, tas det i alle fall i bruk en velprøvet metafor: Reisen som bilde og middel til å komme bort fra fortiden og inn i noe som det ikke er helt klart er fremtiden eller eventuelt ingenting.Det siste ligger det i grunnen til rette for, for de to i bilen: Fotograf og bushpilot Jack, som takket være eget svik og egen ulykke nå har et ekteskap bak seg, og eks-svoger Tristan som han "redder" ut av en mentalinstitusjon i Montreal. Heller ikke Tristan kan sies å ha full livskontroll. På landeveien over grensen til USA plukker de opp en sensuell unge studentpike som lar seg lokke med på ferden, som i første omgang ender ved kysten av Maine. Og gjett: Vi har for oss et trekantforhold.Senere fører Jack sin gamle bil via Florida og Louisiana og enda lenger.

Humpete vei.

"Jeg synes livet virker forhastet og veien humpete," noterer Jack henimot reisens slutt. Da har forfatteren forlengst brukt opp de litterære grep man kan få ut av reise-metaforen, og både Jack - og kanskje vi - er vel tilfreds med at ferden, der mye av oppmerksomheten har vært rettet mot bakspeilet, etter hvert parkerer.Fineste depotstopp på veien er utvilsomt Jacks møte med og opphold i sumpige område på Louisiana-kysten der han bevitner hverdagsmenneskers mot og utholdenhet overfor overveldende naturkrefter - et møte som på et vis får ham på skinnene igjen. Men det har kostet, han har vært nødt til å slippe noen tak for å kunne sikre seg noen nye, ut av ensomheten, inn i noe som kanskje er en relasjon der sviket ikke får ta styringen.Det er en språklig stødig, scenesterk og lyrisk tekst vi har med å gjøre, greit ført over til norsk. Ikke rart filmrettighetene er solgt.