Hvem var egentlig verst, Hitler eller Stalin? Hvor mange drepte de, og hva drev dem til å handle som de gjorde? I et halvt århundre og vel så det har historikere, psykiatere og andre fagpersoner dissekert og gransket to av historiens største massemordere. Men glem Hitler og Stalin, i hvert fall for en stakket stund. For dette lille epistelet dreier seg om formann Mao. Lenge ble den store formann omtalt i sympatiske vendinger. Biografer som Edgar Snow og Han Suyin beskrev ham som en visjonær og uegennyttig mann som aldri tenkte på annet enn folkets beste. Men så døde han, og langsomt, i små, men illeluktende porsjoner, begynte nye sannheter å sive ut av Midtens rike. Jasper Becker skrev sin rystende bok om lidelsene under Det store spranget fra 1958 til 1961. Andre brettet ut Kulturrevolusjonens tiårige vannvidd i bok etter bok, og i 1994 slo Maos livlege til med sin usminkede versjon av formannens private liv.

Murstein.

Er det egentlig mer å si? Åpenbart ja. For nå har Jung Chang, suksessforfatteren av "Ville svaner", fullført sin lenge bebudede Mao-biografi.Arbeidet har pågått i ti år, med god hjelp fra ektemann og historiker Jon Halliday. Sammen eller hver for seg har de oppsøkt arkiver over halve verden og intervjuet en stri strøm av mennesker som hadde noe med Mao å gjøre, til og med flere medlemmer av hans nære familie. Det fysiske resultatet er blitt en murstein av en bok, 814 tettskrevne sider, hvorav kildehenvisningene utgjør nesten 150 sider. Jung Chang er i det nådeløse hjørnet og begynner med å sitere fra en personlig betraktning Mao skrev i 1917, 24 år gammel: "Personer som meg ønsker å tilfredsstille våre behov fullt ut. Selvfølgelig finnes det (andre) mennesker og ting i verden, men disse er der bare for meg." Dette, hevder Jung Chang, var Mao i et nøtteskall, ikke bare som ung mann, men gjennom et langt liv. Han var et superego, og de vakre frasene han tidvis benyttet seg av, var bare en glasur - et middel til å realisere sine egne sykelige ambisjoner.I Kina, som overalt ellers, er viktige historiske kilder i ferd med å dø. Jung Chang og Jon Halliday har fått dem i tale i siste liten - et mesterstykke. En av bokens sentrale påstander er at Maos vei til makten skjedde med Stalins ytterst aktive medvirkning. Det gamle mantraet om at formannen stolte på "egne krefter" og folkets helhjertede støtte, avlives i det ene kapitlet etter det andre.

Hver tredje døde.

De siste ukene er vi blitt minnet om japanernes blodige massakre i Nanjing i 1937. I løpet av noen dager ble minst 200 000 forsvarsløse kinesere meiet ned. Men hva skjedde elleve år senere, da Maos styrker feide som en orkan over landet? I Changchun, en by i nordøst, nektet nasjonalisthærens general å kapitulere. Mao svarte med å beleire byen og nekte de 500 000 innbyggerne mat og vann. Fem måneder senere var bare 170 000 i live. Changchun er bare et av mange tragiske kapitler i Kinas nyere historie. Under Det store spranget - Maos forsøk på å ta en snarvei til det "klasseløse" samfunnet - døde så mange som 38 millioner kinesere, mener Jung Chang. Nye millioner ble ofret på revolusjonens alter under de andre små og store kampanjene, ikke minst den ti år lange Kulturrevolusjonen (1966-76). Atter andre segnet om i Maos nettverk av fengsler og tvangsarbeidsleirer. Trolig krevde Maos "sosialistiske" eksperimenter så mange som 70 millioner menneskeliv, skriver de to forfatterne. "Mao, The Unknown Story", vil sikkert provosere mange tvilere. Så får den bare gjøre det. For etter det første sjokket følger alltid debatten.