Fortiden lys levende

Iblant går naturens utviklingsgang i revers. Atavisme kalles det når egenskaper hos et avkom ikke kjennes igjen hos foreldre i tidligere generasjoner. Mentale, fysiologisake eller anatomiske egenskaper fra en fjern fortid dukker plutselig opp.Doris Lessing hørte om forskere som mente at neanderthalere før de døde ut hadde rukket å pare seg med de arvelinjer som ble ført videre til dagens mennesker. Hva ville skje hvis en med sterke innslag av neanderthalernes bidrag til arvemassen ble født inn i en velhavende middelklassefamilie i England?Undringen endte i boken "Det femte barnet" - Ben. Det er ikke sikkert at det var Lessings tanke, men boken ble tillagt intensjoner om å si noe om vår behandling av så vel psykisk utviklingshemmede som mennesker med fysiske avvik, og vårt forhold til mennesker og fenomener for øvrig som vi opplever som fremmed - og dermed skremmende. Ben ble av mange, inkludert medlemmene av den familie han ble født inn i som ond, som skremmende og nettopp avskyelig. Han var en inntrenger som truet med å knuse idyllen. Han ble da også sendt bort for å dø.Det skjedde ikke, moren ble drevet av sine morsinstinkter til å hindre det. Mange år etterpå tar Lessing opp tråden i fabelen: Ben kastes ut i verden, på egen hånd, når han nå er blitt atten år. Han har med seg en lapp i lommen med fødselsdatoen på, men ingen tror på ham når han sier han er så ung. Der begynner problemene, og han har ikke lappen lenger, og ingen fødselsattest: Den store, hårete, storspisende (kjøtt og frukt), ytterst enfoldige Ben prøver imidlertid å klare seg som best han kan i en verden som stort sett fnyser og fryser på ryggen i møte med ham. Han blir gjenstand for undring - en undring han selv også bærer på: Hva er det med meg? Han søker mening - og etter hvert også noen som kanskje er av hans egen art. Han befinner seg i en sammenhengende identitetskrise.Noen ytterst få mennesker viser ham velvilje og endog hengivenhet: en gammel ensom dame, en snill hore. Langt flere ønsker å utnytte ham så langt det går, for så å kvitte seg med ham: en notorisk skurk som trenger en til å smugle stoff, forskere som vil gjøre alt for å sikre seg ham som forskningsobjekt. Det er i all fall ikke noen dusinhistorie Lessing leverer fra seg her. Det gjør hun da heller aldri. Men hvor vellykket romanen er som prosjekt, kan nok diskuteres. I overraskende grad stiller klisjeene, fremfor alt de episke, opp på rad iblant, og en del trivia, som heller ikke synes å ha noen reell funksjon i fortellingens fremdrift, er temmelig overdrevne.Men Doris Lessing er dreven nok til å få en stakkar på lesekroken, og hjelpes godt av den norske oversetteren. Selv om ikke folk flest i romanen gjør Ben til annet enn gjenstand for undring, forskrekkelse eller utnyttelse, er det ikke tvil om han har leseren på sitt parti, når han med et enfoldig, håpefullt hjerte drives mot den dramatiske slutt. Fordi han jo ikke er det Frankensteins monster noen nok tenker at han er. Han er mer menneske enn øyet ser. Det er noe i ham som også er oss.