Fredens ustoppelige stridshode

19. september fyller Ole Kopreitan 70 år. I den forbindelse utkommer en artikkelbok om norske grasrotbevegelser. "Det er for sent å være pessimist nå" lanseres under en tilstelning for den utrettelige heltidsaksjonisten Kopreitan på Nobelinstituttet.Ole Kop, som dette fredens stridshode kalles, har vært engasjert i periferien eller glødende midtpunkt iblant annet opinionskampen mot Vitenam-krigen, kampen mot apartheid, folkeaksjonen mot EEC, Mardøla-aksjonen, kampen for Altaelva. Men kanskje er han mest kjent for sin uavlatelige kamp mot militarisme, kjernekraft og atomvåpen.

Mistet jobben.

Det eneste ja-merket ildsjelen skal ha hatt i sin tunglastede barnevogn av merker, buttons, pamfletter, brosjyrer og løpesedler på Karl Johan, er ja til pedalkraft. At han ble velferdssamfunnets geriljaleder, kan ha sammenheng med idealistens brutale møte med arbeidslivet. Som nyutdannet lærer fikk Kopreitan vikaransettelse ved Røyken realskole. Hans tid som lærer varte i to- tre måneder. I en geografitime sa lærerspiren at Jordens tilblivelse hadde én religiøs og to kjemiske og fysiske forklaringer. Slik vranglære ble det foreldreaksjon av. Og vikarlæreren sto uten jobb. "Nei til atomvåpens" skarpskodde altmuligmann er verneverdig, men ikke mosegrodd. Kopreitan er tynn som en strek, men overvektig romslig. Det verbale festfyrverkeriet ønsker Aftenposten velkommen inn i Nei til atomvåpens kontor på Youngstorget.Siden det kommer kvinnelig fotograf får jeg skifte ut trøya med skjorte. Jeg går inn i bakrommet og tar en rallarvask; hiver vann på kroppen. Og så tar jeg på meg denne fine blazeren med rødt for fra loppemarked. Brillene mine får duge. De er limt med Karlsons lim, men jeg får et nytt par på bursdagen. Spis bananer mens jeg er i bakrommet. Fikk kjøpt hele bananklasen billig. Den var gått ut på dato, men smaker godt.

Fred og miljø.

Mens Kopreitan hiver vann på kroppen, kan vi fortelle at det i boken "Det er for sent å være pessimist nå" (Emilia forlag), hevdes at folkelige bevegelser og utenomparlamentariske aksjoner er en forutsetning for demokratiet, og ofte livsviktige korrektiver til styrende myndigheter. Artiklene viser hvordan engasjement hos enkeltmennesker og i folkebevegelser har gitt politiske resultater i inn- og utland, og viser vei til videre handling for dem som er opptatt av tiltak rundt krig, fred, miljøspørsmål og nå, mer enn 50 år etter Hiroshima, spredning av atomvåpen. Bokens redaktør er Knut I. Tønsberg, og blant forfatterne er Odd Einar Dørum, Per Bang, Lise Winther, Inge Eidsvåg, Jan Davidsen og Roy Pedersen.

Slått gul og blå.

Det vakte oppsikt verden over da Kopreitan-geriljaen den 16. november 1961 blokkerte veien for den gjestende tyske forsvarsminister Franz Josef Strauss ved Skedsmokorset utenfor Oslo. Den 24-årige formannen i Komitéen mot vesttysk militarisme var godt fornøyd med aksjonen som ble omtalt i tyske aviser. Fornøyd var han også med aksjonen mot tennislandskampen mellom Norge og Sør-Afrika 14. mai 1963. Da aksjonerte apartheidmotstandere mot kampen på Madserud tennisbane i Oslo. Selv om politiet slo medlemmet av Aksjon mot Apartheid gul og blå, ble tenniskampen stoppet, og aksjonistene oppnådde internasjonale avisoppslag.

Gir ikke opp.

Mannen går ikke tom og lei av tilbakeslagene på nedrustningsfronten. Nei da, de styrker den ukuelige aktivisten til fornyet innsats. Han har definitivt ikke oppgitt håpet og troen på at fredsfolket skal få presset frem en konvensjon med forbud mot atomvåpen, slik det allerede er for biologiske og bakteriologiske våpen, og for landminer, for den del. Han håper med Hiroshimas ordfører Tadatoshi Akiba at atomvåpen er avskaffet i 2020. - Nå har heldigvis også gamle hauker som Henry Kissinger fått øynene opp for farene ved atomvanviddet, sier Kopreitan. Misjonærsønnen ser det nesten som en humanitær oppgave å befri atommaktene for det etiske forfall han mener de har havnet i. - Er vi blitt for fete og uengasjerte i velferdssamfunnet, Kopreitan?

Skjør plante.

- Det er ingen tvil om det. Vi har verdens beste demokrati, men uten engasjement og deltagelse står det i fare for å råtne på rot. Demokrati er en skjør plante. Mye av det jeg har gjort, er å ta demokratiet på alvor. Jeg arbeider på en scene som svært få andre gidder å være.- Hva driver landets eneste heltidsaksjonist til engasjert innsats år ut og år inn?- En form for prinsipiell optimisme. Hvis man ikke streber etter forbedring, så blir det verre. Jeg er nysgjerrig. Og jeg gleder meg over å møte engasjerte folk. Det er min psykologiske motor. På gaten treffer jeg fredsivrige ungdommer i hundretall, ungkatter som skjerper klørne på bjerkestammen. Det stimulerer.