Merethe Lindstrøm Dager i stillhetens historie er fullt på høyde med novellesamlingen Gjestene og er et av bokhøstens virkelige funn. Hun er tidligere nominert til Ungdommens kritikerpris, og nå har altså nominasjonskomiteen for Nordisk råds litteraturpris funnet henne. Det skal vi være takknemlige for.

Kjell Askildsen har sagt at han skriver for en øvet leser. Også Lindstrøm krever noe ekstra av lesere som er vant med både høyt tempo, et blomstrende språk og de vanlige vendingene i en historie. Merethe Lindstrøm har et rent og uspjåket språk, samt en omgang med det usagte som ikke må forveksles med knapphet. Hun forteller det meste, men maner det frem gjennom romanen.

Tegne i mørket

Foto er å tegne med lys. Fotografiet er sentralt i denne romanen, både som et kjært minne og noe fysisk som må eksponeres riktig og siden fremkalles med riktig belysning til riktig tid.

Simon er i ferd med å forsvinne inn i demensens mørke. Forfatteren sår tvil om det virkelig er glemmesykdom eller jernvilje til å ikke ville huske: "De fant ingenting. Ikke annet enn det som er forventet i hans alder, sa den unge kollegaen. Han sa ikke mer. Det er opp til meg nå å trekke grensen mellom dette forventede og noe annet."

Intenst vondt

Kona Eva må løfte livet og viljen hans opp i dagen og samtidig holde seg selv oppe. "Jeg skal tolke ham som et gjenstridig dikt", som hun sier. Hun fremkaller episoder og handlingen sakte. Simons fortid er både mørk og har blanke felter, men det skal vise seg at også Evas fortid har sine smertepunkter. Kona prøver å nærme seg sin manns taushet fra forskjellige vinkler. Når hun gradvis mister mannen, velger hun å søke mot sin sønn.

Det er vanskelig å si mer om det uten å røpe for mye, men i disse scenene drar Lindstrøm til med alt hun har, både fin blyant og kullstift. Det er intenst, vondt og ukorrekt det hun forteller om sønnen, men nødvendig. Merete Lindstrøm er en forfatter det er nødvendig å lese.     

Merethe Lindstrøm krever noe av leserne i en vond og ukorrekt roman.