Hva gjorde nordmennene?

Egil Ulateig er ikke bare en av Norges mest produktive skribenter. Han er også en av de grundigst utskjelte. Årets bok, "Jakten på massemorderne", viser en mer ydmyk side av forfatteren. Nå er han en tviler som leter etter sannheten i et uoversiktlig terreng.Ulateig har brukt mange år på å samle inn materiale om de 6000 nordmennene som meldte seg til krigsinnsats for Tyskland. Nesten tusen av dem mistet livet.Bøkene har nærmest stått i kø: Han fortalte historien om frontkjemperne i "Veien mot undergangen" (2002). Beretningen om de såkalte frontsøstrene kom i "Fordømte engler" (2004). I fjor utga han sammen med Geir Brenden "Nordmenn på Østfronten", en samling krigshistoriske fotografier.

Forberedt på bråk.

Mange betrakter Ulateig kort og godt som frontkjempernes talsmann i norsk offentlighet. Dermed er han plassert. Han kommer inn på dette i etterordet til "Jakten på massemorderne": - Det er en bok som jeg vet noen vil bli forbannet over, og da tenker jeg mest på de gamle frontkjemperne. Men letingen etter sannheten kan noen ganger støte noen.Ulateig gir interessante glimt fra et lukket miljø. Her møtte de utstøtte endelig en mann som de kunne åpne seg for, en som var mer opptatt av å forklare enn å fordømme. Han forteller hvordan gamle menn kommer sammen for å holde liv i håpet om at det norske samfunnet skal skifte syn på frontkjemperne. For å sitere Olaf Lindvig, en av veteranene i miljøet: - Du skal få se, det blir bruk for slike som oss igjen en dag.

Dyp skepsis.

Nå gjør Ulateig opp status. Han slår seg ikke til ro med forsikringene om at frontkjemperne ikke deltok i krigsforbrytelser. Han finner det vanskelig å tro at unge nordmenn kunne delta i en av historiens mest brutale kriger uten at de overhodet ble trukket inn i massakrer og grove overgrep. Tvilen lyser ut av sidene.De norske utgjorde et lite mindretall i en veldig styrke. Den 22. juni 1941, dagen da Hitler ga ordre til å angripe Sovjetunionen, fantes det 291 nordmenn i SS-divisjon Wiking med de tre regimentene Nordland, Westland og Germania. Det tilsvarer 1,5 prosent. - Hele det nordiske preget var en propagandaballong som både Himmler og Quisling elsket å blåse opp ved de store paradene, kommenterer Ulateig. Letingen etter bevis førte Ulateig til arkivet for etterforskning av krigsforbrytersaker i Ludwigsburg ved Stuttgart. Han dro også til London for å studere Enigma-arkivet over tyske kodemeldinger som ble fanget opp og tydet av de allierte.

Skjulte sine spor.

Et mønster gjentar seg i det tyske arkivet. Det kryr av indisier og vel begrunnede hypoteser, men det finnes smått med håndgripelige bevis. I flere tilfeller har vitner oppsøkt hverandre for å koordinere forklaringene sine. Mange saker ble henlagt på denne måten.Noen vil sikkert si at mangelen på entydige konklusjoner om nordmennenes rolle er en svakhet ved "Jakten på massemorderne". Det kan så være. Først og fremst gjør Ulateig rede for tvil og mistanker, og han stiller mange gode spørsmål. Men som historiker har han sine begrensninger. Det ligger mye ugjort arbeid og venter på forskerne.