Intet nytt fra journalistfronten

Journalister dominerer det fritt flommende tilfanget av ferske krimstemmer. Kanskje ikke så underlig, all den stund norsk samtidskrim fremdeles er preget av robust og nøktern virkelighetsnærhet. Og hva er mer logisk enn å la journalister fylle etterforskerrollen også?

Riktignok gir NRKs Anne Cecilie Remen det formelle ansvaret for å oppklare giftdrapet på en profilert TV-stjerne, Maria Bergstrøm, til den korsikanskættede politikvinnen Christina Fiori Mørk. Hun har imidlertid en påfallende journalistisk tilnærming til saken hun er satt til å løse, så hun og en kvinnelig tabloidreporter og en kollega av Bergstrøm, som i samme slengen var elskeren hennes, kan i denne sammenheng betraktes som de tre musketerer, så småningom forent i avdekkingen av en kunstsvindel som avstedkommer flere lik.

Masete

Remens omfattende fortelling lagt til en vinterkald Oslo-gryte ispedd avstikkere til Provence, oppleves i lange partier som masete og utflytende. Spenningselementenes tannhjul finner hverandre ikke helt. Intrigen tynges ned av uvesentligheter og generelt fyllstoff. Språket holder seg gjennomgående trygt innenfor det kriminalistiske standardformatet. Typetegningen er grov. Mannlige sjefer er uappetittlige og sexistiske. Finanstopper er sigarrøykende sleskinger i uforbederlig show off-modus. Og journalister er, surprise, surprise, ikke dydsmønstre, de heller, snarere intrigante og grandiost selvopptatte.

Dette kan være så sant som det er skrevet, men som romanmateriale blir det for ensrettet til å trigge noe annet enn genrens mest forterpede smaksløker. Remen er best på hjemmebane, i skildringene av relasjonelt kvinneliv, og i tillegg røper Frankrike-sekvensene og en guffen joggetur som får den berettigede paranoiaen til å blomstre, at hun på sikt kan klare å ta sin fullitterære eksamen.