Ingenting ville vel passet bedre enn at Min kamp 6 var et feiende flott postludium. Tusenvis av lesere står klare til å dukke ned i det mastodontiske verket en siste gang, i håp om at det vil svi og forføre som det gjorde på sitt beste, den spesielle bokhøsten 2009 da de to første bindene slo ned i offentligheten.

Men Karl Ove Knausgård vil det annerledes. Han vil ikke fascinere og slett ikke forføre lenger.

 Sjette bind er en hard negl av en bok, en tung og krevende masse på mer enn 1100 sider.

 Den består hovedsakelig av essayistiske partier med romanteori, diktanalyse og kunsthistoriske refleksjoner. Flere hundre sider handler om Adolf Hitler, hans selvbiografi Min kamp, nazismens fremvekst og mellomkrigskulturen i Wien.

Pietisme

Et slikt taktomslag er radikalt nok i seg selv. Men når forfatteren i tillegg skriver at han vil ta farvel med yrket, lurer man unektelig på hva som har skjedd siden utgivelsen av bind fem høsten 2010. Til tross for essayistiske partier har verket frem til nå vært dominert av den narrative, sensuelle stilen.

Les også

Øyeblikket som er verd 3622 sider

Hva er ditt Knausgård-øyeblikk?

Kanskje er det nettopp denne stilen Knausgård selv har fått nok av. Jeg aner en forakt for den beundringen og medieoppmerksomheten han har opplevd de siste årene (”Det kommer på gale premisser. Jeg må avvise det i mitt indre”).

I et slags pietistisk oppgjør med det populære og innsmigrende i egne bøker går han til den motsatte ytterligheten: Her skal leseren sannelig få jobbe.

Den uttalte begrunnelse er at lesing og refleksjon er ”en like uadskillelig del av historien min som de hendelsene jeg har vært med på”. Sjette bok har til og med litteraturliste.

Vestens kanon

Knausgårds intellektuelle historie handler om de store verkene i den vestlige kanon, fra Bibelen til moderne selvbiografier, med vekt på 1900-tallet. For leseren er det altså en stor fordel om hun interesserer seg for forfattere som Marcel Proust, James Joyce, Paul Celan og Ingeborg Bachmann og filosofer som Heidegger, Levinas og Adorno.

Det gjør jeg. Dermed har jeg også lært en god del av sjette bind. Det kan være sammenhenger Knausgård peker på, sekundærlitteratur jeg ikke kjente til, skarpe poenger.

Flatt språk

Mitt problem er snarere at romanen i slike partier ofte mister enhver kontakt med kunstspråket og glir over i den mest ordinære sakprosa.

Den blir som et middels godt produkt fra akademia.

Knausgård mangler en selvstendig essayistisk stil, slik eksempelvis Thure Erik Lund, Einar Økland og Ole Robert Sunde har.

Innimellom blir det direkte kvasiintellektuelt og krøkkete: ”Om ”innbrakt” og ”ufravikelig” er ord som inneholder element av ikke-hensyntagen, og som i og med det, noe nok i seg selv, også bærer i seg en form for vold, om enn bare i ordets alle mest indirekte betydning, inneholder ”istykkerskrevet” en åpenbar vold, for noe er blitt ødelagt”.

Gjennomgangen av Hitlers historie er et potpurri av sitater og referater fra primær- og sekundærkilder, uten at Knausgård kommer nærmere en god forklaring på det tittelmessige sammenfallet mellom Hitlers og hans egen selvbiografi.

At forfatterens forlag lar slike partier stå i fred, kan bare bety at Knausgård har fått Oktobers velsignelse til å skrive en anti-roman hinsides vanlige kvalitetskriterier.

Destruktivt

Verdien av bind seks ligger et helt annet sted. Hvor hardt Knausgård enn forsøker å forskyve det stilistiske tyngdepunktet, så er det de fortellende partiene som oftest rommer slående setninger.

 Det dreier seg om to-tre hundre sider i starten og i særdeleshet siste del av romanen. Denne rammefortellingen handler om verkets tilblivelse, mottagelse og de personlige konsekvensene det har fått for Knausgård og hans familie.

Bokens mest tankevekkende romanteori ligger altså ikke i de teoretiske partiene, men i hendelsesforløpet som omkranser den essayistiske kjernen. Her blir sjette bind til en metaroman om virkelighetslitteraturen.

Knausgård skildrer hvilket frenetisk brannslukningsarbeid som foregår i kulissene når forfatter og forlag skal håndtere trusler og sårede følelser fra et stort antall mennesker.

Les også

Kastet 500 sider i søpla

Hadde problemer med å bli ferdig.

Innimellom blir det lettere parodisk, som når handlingen utvikler seg til en slags horrorversjon av den romantiske filmen Du har mail. Karl Ove trekkes mot datamaskinen i frykt og beven for nye anklager. I en særdeles komisk scene fantaserer han om den rettssaken en viss onkel Gunnar i sin tid annonserte.

På dette punktet tipper jeg at forlaget nok en gang har hatt bruk for juridisk assistanse, for Knausgårds hevn over onkelen er helt på grensen til det injurierende.

Uhørt privat

I ettertid er det åpenbart at både forfatter og forlag har undervurdert hvilke emosjoner Min kamp kunne fremkalle. Den juridiske debatten mener jeg likevel er så godt som parkert i dag, etter at den danske romanforfatteren som går under navnet Das Beckwerk fikk høyesteretts medhold i at en ekstremt virkelighetsnær roman (Suverenen) er å regne som ren fiksjon.

 Den dommen tror jeg blir retningsgivende for hele Norden.

Det betyr ikke at virkelighetsromanen er på trygg grunn. Faktisk synes jeg Knausgård i dette avsluttende bindet selv identifiserer denne moteretningens ømmeste punkt, nemlig faren for å skade mennesker som ufrivillig blir romanfigurer.

 Især siste del er uendelig trist lesning. Her er det plutselig full intensitet i fortellingen, et karakteristisk romanspråk med slående, såre bilder og en fortvilelse som går rett i kroppen på leseren.

Jeg skal ikke røpe hva som står på spill, og for å være helt ærlig skjønner jeg ikke at Knausgård tar sjansen på å fortelle om det. Men når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger.

Rovdrift

Sett under ett er det de to første bindene av Min kamp som vil gi dette verket en posisjon i norsk litteraturhistorie, som fenomen og stileksempel.

De tre neste bøkene vil bli omtalt i bisetninger. Sjette bind er ingen god roman.

Finalen har likevel interesse som en temmelig spesiell dokumentasjon av slitasjeskader grunnet litterær rovdrift på språket og livet.