Litteratur og levd liv

Mange skjønnlitterære forfattere bruker erfaringer fra eget liv når de skriver. Personer som faktisk finnes, omformes samtidig til litterære fiksjoner. Derfor er skjønnlitteratur ikke bare en sak mellom forfatteren og leserne. Den involverer også mennesker som ikke har bedt om å bli involvert og kanskje ikke ønsker å bli involvert.Min beste venninne fra begynnelsen av tjueåra ble forfatter. Hun og jeg hadde, slik jeg opplevde det, et nært og varmt vennskap gjennom tre viktige år av livene våre. Men vennskapet fikk en brå slutt ei stund etter at jeg hadde fått kjæreste. Først skled hun nærmest umerkelig unna. Så kuttet hun all kontakt.Etter at min venninne var blitt en etablert forfatter, gjorde hun vår relasjon, våre felles erfaringer og bruddet mellom oss til litterært stoff for en roman som hun ga tittelen "Like sant som jeg er virkelig". Hun hadde brukt meg som modell for hovedpersonens venninne, en romanfigur som framsto som endimensjonal, grunn og leende og fryktelig opptatt av Gud.

Skjønnlitteratur som etisk felt.

Det er innlysende at forfattere må kunne bruke, endre og bearbeide elementer fra eget og andres liv når de skriver, slik at det får verdi som noe allment. Det er like innlysende at det finnes en moralsk grense for hva som bør skrives inn i offentlige tekster. Jeg ønsker med denne artikkelen å pirke borti forfatteres suverene makt til å definere hvor denne grensen går. Når jeg insisterer på at jeg gjenkjenner meg selv i en roman, er det samtidig med en visshet om at jeg bryter noen uskrevne regler vedrørende kunstens urørlighetssone. Levende personer bak romanfigurer "finnes" ikke, de kan altså heller ikke ta ordet.Jeg opplever det svært ubehagelig å lese en bok skrevet av en person jeg har fortalt hemmeligheter til, hvor jeg gjenkjenner både meg selv og erfaringer jeg har tatt del i. Ikke dermed sagt at måten jeg er blitt brukt på er grovt krenkende. Det ville vært langt verre om jeg ble avslørt som et skikkelig grusomt menneske, samtidig som det enda tydeligere ville aktualisert de etiske sidene ved å skrive skjønnlitteratur. Å bli transformert til romanfigur setter trolig dypere spor i dem som får utlevert alvorligere eller mer tabuiserte hemmeligheter fra det faktiske liv. Det er imidlertid ikke mulig offentlig å identifisere seg med en romanfigur hvis det avslører utroskap, mishandling eller stoffmisbruk, uten at det blir altfor pinlig eller gjør den faktiske personen til offer. Når jeg kan stå fram og identifisere meg med en romanfigur, er det fordi jeg framstår som relativt gjennomsnittlig både i romanen og i livet.

Sint forfatter, ensporet litteratur.

Det verste ved å lese bøkene til min tidligere venninne er ikke at de inneholder så mye jeg kjenner igjen. Jeg kan også leve med at hun degraderte meg til en endimensjonal skikkelse. Det mest ubehagelige er den nagende tonen. At den blide venninna uten alvor og dybde framkaller så mye målrettet aggresjon - eller rent raseri.En kveld for vel to år siden ringte jeg min tidligere venninne og spurte hva hun selv tenkte om måten hun brukte levende modeller på i sine bøker. Det var ment som et åpent spørsmål som jeg tenkte at det var mulig å si noe om. Men forfatteren ble rett og slett rasende over å bli konfrontert med forhold som befant seg i grenselandet utenfor bøkene hennes. Hun lurte på hvem i helvete jeg trodde jeg var, sa at jeg faen ta meg fikk svare for meg. Mens jeg prøvde å finne på noe som kunne avrunde samtalen, tok jeg en slurk av teen jeg hadde stående på bordet foran meg. Koppen må ha laget lyd da jeg satte den på bordplata igjen. Det ble umiddelbart kommentert: "Og så sitter du bare der og holder omkring den helvetes tekoppen din!"Spiller mitt personlige møte med en sint forfatter noen rolle for andre enn meg selv? Kan det til og med kaste lys over forfatterskapet? Er det noen sammenhenger mellom forfatterens opptreden i det faktiske livet og den tonen som preger bøkene hennes? Slik jeg ser det, er Hanne Ørstaviks bøker preget av en aggressiv ensporethet.Ane Farsethås gjør seg i sin anmeldelse av "Uke 43" i Vinduet noen betraktninger omkring det ensidige perspektivet hos Ørstavik. Farsethås problematiserer tekstens og forfatterens fullstendige identifikasjon med en hovedperson som står på sitt, samme hva hun støter på. Hun mener dette perspektivet står i veien for muligheten til å si noe substansielt om litteratur. (!) Farsethås oppsummerer slik: ""Uke 43" er en bok som står og tramper på stedet hvil i sitt eget sinne - uten at dette sinnet makter å få verken språk eller handling til å antenne."På hvilken måte forfattere anvender erfaringer fra sitt eget liv, har åpenbart betydning for hvordan de skriver. Kanskje er evnen og viljen til kommunikasjon med faktisk levende mennesker nødvendig for å kunne kommunisere gjennom litteratur? Erik Bjerck Hagen skriver i Morgenbladets anmeldelse av "Presten" at Ørstaviks forfatterskap står på stedet hvil. Han mener hun må få mer på hjertet før et gjennombrudd mot noe mer enn dogmatisk og vill desperasjon kan finne sted. Jeg er redd dette forfatterskapet forblir på stedet hvil så lenge forfatteren fortsetter å banne og hyle og trampe mot alt og alle for å komme seg ut av "knutene" hun er viklet inn i.

Kan forfattere si noe annet?

Jeg kjenner ikke de miljøene som definerer hva som er relevant og ikke-relevant i diskusjonene om litteratur. Derfor har jeg ingen anelse om hvordan denne opplagt selvbiografiske teksten vil bli mottatt. Jeg går ut fra at jeg kan risikere både skuldertrekk, nedlatende overbærenhet og indignasjon. Kanskje til og med raseri. Jeg skriver likevel, for jeg tror jeg gir stemme til flere som har opplevd ubehaget ved å bli brukt og utlevert for skjønnlitteraturens skyld. Jeg håper at en og annen forfatter vil komme på banen og si noe tillitsvekkende om hvordan de søker å ivareta dem som involveres, når de skriver. Uten å se ned.En lengre versjon av denne artikkelen trykkes i Samtiden 1/2005 som utkommer torsdag.