Livsnært om det onde

Kan man tenke menneskeverd, og samtidig tenke ondskap? Omtrent slik kan man formulere den problemstilling professor Arne Johan Vetlesen har arbeidet med i en årrekke, og som han nå presenterer i bokform. Vetlesen har skrevet flere essays og artikler om forholdet mellom moralsk tenkning og det som umiddelbart synes å utelukke enhver opptatthet av moral og etikk, nemlig forskjellige former for ondskap: Forbrytelsen, mordet, folkemordet. "Jeg ser det slik at menneskeverd og ondskap viser til hverandre", skriver Vetlesen. "Det er lettest å se dette med utgangspunkt i ondskap: som negasjonen av menneskeverd." Problemstillingen er klassisk. Man kan hevde at enhver debatt om ondskap også er en debatt om menneskeverd; vi kan ikke forstå ondskap uten å tenke dens motsetning. Samtidig vil betraktninger over det onde ikke være til å unngå hver gang vi setter oss ned for å diskutere menneskets verd.

Balansegang

"Menneskeverd og ondskap" kan leses på flere måter. Boken balanserer mellom den filosofiske avhandlingen og det populærvitenskapelige debattinnlegget; her får både fagfilosofen og kronikøren sagt sitt. Men den Vetlesen jeg finner mest interessant, og som jeg gjerne skulle sett mer av, er den Vetlesen hvis metode nærmer seg essayets retoriske og litterære fremgangsmåter. I mine øyne er Vetlesen på sitt aller beste når han beveger seg ut av den filosofiske begrepsdiskusjonen og inn i en langt mer erfaringsorientert refleksjon over menneskeverdet og ondskapen som fenomener. Anekdoten, den korte og gjerne personlige fortellingen, er et av flere litterære områder Vetlesen trer inn i, men uten å gjøre dette området til et filosofisk "hjemsted" for erfaringen.Uansett: "Menneskeverd og ondskap" aktualiserer dialogiske tenke- og skrivemåter. Pedagogen Vetlesen viser stor generøsitet i sine mange redegjørelser for forskjellige filosofiske standpunkter. Han tar formidlingsrollen på alvor, aldri utøser han sin vrede over verden, men konfronterer ethvert problem ved å lytte til, for slik å kunne delta i, den filosofiske samtalen om etikk og moral. Vetlesen retter mye oppmerksomhet mot tre moralfilosofiske tenkere: Jürgen Habermas, Emmanuel Levinas og Zygmunt Bauman. Av de tre tenkerne er det nok Habermas som har gjort et størst inntrykk på Vetlesen; i årene 1985-1990 studerte han filosofi hos Habermas i Frankfurt am Main. Men også Levinas og Bauman fremstår som sterke "premissleverandører" for Vetlesens moralfilosofiske språk. Den fornuftsfilosofien Habermas tilhører - og Vetlesen er ikke alene om å mene dette - har en åpenbar svakhet: "Jeg er enig i at vår fornuftsevne gjør oss til gjenstand for aktelse. Men jeg er ikke enig i at den er alene om å gjøre det." Også menneskets følelsesevne må tas i betraktning. Det er Levinas' filosofi Vetlesen tenker og taler i forlengelsen av når han reflekterer over det etiske møtet med den Annen, et møte som i aller høyeste grad handler om evnen til empati, medfølelse. I sin drøftelse av legens rolle overfor pasienten, hevder Vetlesen at legens fremste ressurs i møtet med pasienten er "sårbarhet som tegn på medmenneskelighet". Ifølge Vetlesen er legen "profesjonsutøver og menneske i ett, men først og fremst menneske". Slik nærmer Vetlesen seg spørsmålet om ondskapen. Det er jo nettopp tanken om den Annen, og evnen til empati, som ødelegges idet ondskapen brer seg og koloniserer hverdagen. Vetlesen tar blant annet for seg Hannah Arendts erfaringer fra rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem 1961. Arendt sto ansikt til ansikt med en massemorder som ikke stemte overens med bildet av monsteret. Han var påfallende "normal", middelmådig; en mann som sa han handlet av plikt, at han bare ville gjøre jobben sin. Vetlesen skriver: "Folkemordet har en enormitet, en uhyrlighet ved seg som gjør at de berørte, i deres ulike roller - tross deres ulike roller - skyver det unna for i stedet å samle oppmerksomheten mot det nære, det fortrolige, det som står i ens makt å gjøre noe med." Hvordan forstå ondskap? Hva er menneskets verd? Eksisterer verdiene uavhengig av oss, eller er verdiene noe vi skaper, frembringer eller finner opp? Kunnskaper om nazistenes jødeutryddelse og grusomhetene i Bosnia 1992-95 er nødvendige for å kunne forstå at menneskeverd må erkjennes og anerkjennes. Igjen og igjen understreker Vetlesen at det ikke er slik at det moralske står og faller "med våre skiftende fortolkninger av det". Menneske og verd er uadskillelige; verdet er samtidig med ethvert menneske. Det er vanskelig å være uenig med Vetlesen, og hvis man for alvor vil foreta en kritisk lesning av "Menneskeverd og ondskap", bør man skrive en hel bok. Ja, man "bør", ikke "må" eller "skal". Forstår jeg Arne Johan Vetlesen rett, vil moral og etikk avhenge av frivillighet, handling, engasjement, og ikke av den "plikten" Adolf Eichmann forsvarte seg med.