Lyriske festtaler

Triztan Vindtorn er en stor produsent av ord, av dikt og ikke minst billeddikt i en trofast fastholdt surrealistisk tradisjon. Det er noe så grenseløst over Vindtorn, både over poeten og "mennesket", slik han fremstår for publikum i de utallige festivaler og utstillinger og media, der han spiller ut sine mange sjarmerende roller.

Dobbeltbok.

Jeg påpekte i anmeldelsen av hans forrige samling, "Skriften bak speilet" (2005), at vi har lest det meste før - hos den yngre Vindtorn. Årets bok, som består av to samlinger, inneholder enda færre litterære overraskelser enn den forrige. I årets dobbeltbok "Slik trær føder barn" og "Baksidepor-tretter" presenterer han da også stort sett eldre tekster som er noe tilfeldig satt sammen mellom permene. Det er en hel del leilighetsdikt her, prologer og diverse bestillingsarbeider; mange av diktene bærer også sterkt preg av festtalerens oppgave og av å være skrevet for Vindtorns egen posering på scenen.

Jazzmusikere.

Avdelingen - eller boken - "Baksidepor-tretter" rommer dikt tilegnet kunstnere og kulturaktører. Her finner vi bl.a. dikt til flere jazzmusikere, improvisasjonsmestere, dette er en musikkform som Vindtorn både er fascinert av og kan mye om. Blant disse portrettene finner vi også noen av de beste tekstene i boken. Chet Baker-portrettet "Med horn under betonghimmelen" har mange fine formuleringer, i åpningen beskrives Baker som "du som aldri satte håndjern på blomstene mens du stormet/ gjennom ditt eget brannsvidde liv og dro andre med deg i dragsuget", men så forfaller teksten, diktet, som så mange av tekstene i årets Vindtorn-bok ned i det pratsomme, et flatt journalistisk språk. Best i denne avdelingen synes jeg diktet tilegnet jazzpianisten Ola Calmeyer er, en av dem som hadde "bare et hjem og det er jazzmusikken", der det dreier seg om å "drukne i et usynlig språk med smilet brent inn i fingertuppene" og "hvor vi til slutt klinger med hverandre som nyutsprungne snøklokker".

En romantiker.

Det skjuler seg en romantiker bak den fandenivoldske vindtornske fasaden som jeg håper kan lokkes enda tydeligere frem, men jeg tror at han må tukte seg gjennom en strengere
tankens vei til den frihet han nå skriver om, men som han gang på gang mister gjen-
nom en øredøvende ordflom og mangel på poetisk stringens.Denne romantikeren finner jeg også i samlingens andre bok, "Slik trær føder barn". Her er det et par vindikt som viser at åjoda, Vindtorn er poet, en av de få, når han bare venter med å levere sine ord til druen er moden: "Vinbilder fra en indre utstilling" viser nettopp romantikeren som kan få oss til å se "alle våre innebygde lengsler pakket ut av hudkofferten/ når vi lytter til sangen fra stjernenatten i det indre landskapet" når han selv har erkjent hva han skriver om.Men det er mye, altfor mye, daukjøtt, pratsomhet og pompøst festtaleri i denne boken.