Noveller som ikke går opp

Etgar Keret

BUSSJÅFØREN SOM VILLE VÆRE GUD

Oversatt av Kjell Risvik

Cappelen

Underholdende, men ujevne noveller fra dagens Israel, fylt av svart humor.

«BUSSJÅFØREN SOM VILLE VÆRE GUD»
"Noe med en masse trær og en jente som leter etter foreldrene sine. Noe med en begynnelse som tar ballegrep på deg, og en slutt så hjerteskjærende at folk sitter igjen med en klump i halsen."Slik skal en historie være, ifølge en av personene i israelske Etgar Kerets novellesamling "Bussjåføren som ville være Gud". Det springende punktet er imidlertid at vedkommende person, som leker med fjernkontrollen til fjernsynsapparatet, er djevelen.Djevler, engler og avdøde personer, gjerne selvmordere, går igjen (dersom et slikt uttrykk kan brukes i denne sammenhengen) i Kerets noveller, uten at hensikten er å gi dem noe metafysisk preg. Snarere vil de si noe om livet, om livet i Israel - for hovedpersoner som ofte har en vennlig innstilling til palestinere og andre arabere, i likhet med Keret selv. (Etgar Kerets noveller ble nylig utgitt på arabisk, oversatt av Kerets palestinske venn Izzat al-Ghazzawi, fredsforkjemperen og lederen for den palestinske forfatterforeningen, som dessverre døde altfor ung i fjor.)

Svart og absurd

Jødisk humor har ofte vært kalt både svart og absurd. I denne novellesamlingen er årsaken åpenbar: Livet i dagens Israel er både svart og absurd. Som så mange av sine forgjengere tyr Keret til spesielle synsvinkler for å illustrere dette. Hovedpersoner og jeg-fortellere er ikke bare døde eller teologiske vesener, men gjerne små gutter og tenåringer. Deres hverdag og problemer minner om det små gutter og tenåringer opplever over hele verden. Absurditeten skriker mot en når denne virkeligheten utfolder seg mot en bakgrunn av krig og terror - som også er en selvfølge i disse guttenes liv. Eller død.Boken består av et stort antall småhistorier, som gjerne ender overraskende, slik at de sjelden "går opp", det blir som oftest en rest igjen, og man blir sittende og gruble. Det er et kvalitetstegn. Mange av dem virker nokså like, noen nærmest som samlebåndsproduksjon. Andre er små perler. Ujevnheten er med andre ord stor. Til slutt kommer en historie som knapt kan kalles en novelle, den er snarere en pika-
reskroman på 60 sider i selvmordernes døde verden - som minner forbløffende om det faktisk eksisterende Israel, eller om en hvilken som helst drømmeverden som raskt kan slå over i mareritt. Temaet? Forvirret gutt forsøker å møte pike og opplever de merkeligste ting underveis, slik at han kanskje når en delvis innsikt.

Underholdende

Stort sett nokså underholdende og ganske kloke tekster, med andre ord, uten at det virker påtrengende nødvendig å komme med superlativer eller snakke om stor litteratur. På den annen side: Den som leser Keret, kaster heller ikke bort tiden.Kjell Risviks oversettelse virker stort sett solid, med enkelte merkelige absurditeter (av den ikke-tilsiktede typen) inniblant. Noen steder skyldes imidlertid blemmene forfatteren, som når han glemmer navnet på en snackbar og setter forskjellige navn på den med få linjers mellomrom.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder