Nyskapende og teknisk briljant

Les også:

Heltemodig greve

Jennifer Egan

A Visit from the Goon Squad

New York: Alfred A. Knopf

Jennifer Egans roman, som vant en Pulitzerpris i fjor, forsøker gjennom en serie løst sammenvevde fortellinger fra avgjørende øyeblikk i mange menneskers liv å fange inn en tid og en væremåte som man kan forsøke å tviholde på, med tap og nederlag og fortvilelse som resultat, eller man kan tilpasse seg de skiftende tider, med frustrasjon og sinne og oppgitthet som følge – for tiden er en motstander ingen makter å nedkjempe. Det man unnlot å gjøre, det man ikke burde ha gjort, de selvbedrag man ligger under for, kan man alltid gi tiden skylden for – men i Egans verden er ting ikke så enkle.

Raske endringer

Visst blir alle på sett og vis sveket av tiden (skurken i romanen, «the goon» er tiden selv), men romanen viser også at man kan forholde seg til tidens gang på ulike måter, selv om skiftningene og endringene er enormt raske i musikkbransjen som de fleste av romanens personer arbeider innenfor. Her er to år lang tid, og endringene som skjer fra 1970-årene og frem til vår egen tid, snur opp ned på alt i bransjen. Dermed egner akkurat musikkindustrien seg ypperlig for å vise hvordan rike og mektige menn plutselig er utdaterte og maktesløse, og da hjelper det lite å leve på minner og knaske bladgull mot impotens og aldring.

Endringens lov

Egans roman viser gjennom svært ulike kapitler – som noen ganger har minimal anknytning til hovedhandlingen – at det ikke nytter å forbanne tidens elv, men også at det å anpasse seg leder til selvforakt og oppgitthet. Det gjelder ikke bare for romanens mannlige hovedperson, musikkmogulen Bennie Salzar, som vi følger i medgang og motgang, men like tydelig for hans mangeårige assistent, Sasha, som typisk nok lider av kleptomani.

I et strålende åpningskapittel ser vi henne i aksjon, men hennes tyverier blir for ingenting å regne mot tyveriet av rettigheter som truer alle aktørene i en stor bransje. Men romanen skifter scene og tidspunkt og hovedpersoner fra kapittel til kapittel, og vi beveger oss fra San Francisco til jungelsafari i Afrika, til Napoli og New York, og vi får viktige parallellhistorier til hovedfortellingen som varierer mellom glitrende pastisj (en journalist som skriver fra fengselet om sitt voldtektsforsøk i Central Park), thrilleraktig beretning om en mordergeneral som får hjelp til å forbedre sitt image, og kanskje unngå anklager om forbrytelser mot menneskeheten, til det topper seg i et kapittel på 75 sider som er trykt som en power point-presentasjon.

Dette til tross – det blir fortelling av det med driv og tyngde og en nesten tragisk livsfølelse som fremstår idet Sashas autistiske sønn blir hektet på pausene i popmusikken.

De unge slekter

Mot slutten av romanen får en gammel og avdanket musiker anledning til å opptre alene på scenen, slik det var før i verden, og det funker. En ung kvinne, Lulu, datter av en av romanens bifigurer, tar kommando, ordner opp, fikser det meste uten å nøle, tekster i en ny tids tekstmeldingsspråk – og hører til dem som ikke bare skal arve jorden, men styre verden. Her ligger romanens håp og viktigste budskap, for det nytter lite å tenke på det som kunne ha vært eller på den gang da ennå intet var forbi.

HANS H. SKEI