Sjøroman av skipperens sønn

Den danske forfatteren Carsten Jensen har hittil vakt mest oppsikt for sine reisebøker "Jeg har sett verden begynne" og "Jeg har hørt et stjerneskudd". I år er han kommet med romanen "Vi, de druknede" som allerede har vakt stor oppsikt, bare et par uker etter at den ble lansert. Nå kommer boken på norsk og det var en fornøyd forfatter som var på besøk i Oslo i går. - Din far var skipper, og dere er begge fra byen Marstal, som du skriver om. Er det hans historie du forteller?- Nei, regel nummer én for meg har vært at det ikke skal være noe om meg eller min familie. Det som interesserte meg var byen, dens historie og menneskene der.Jensen har hatt et tett forhold til Marstal, Danmarks nest største havneby i generasjoner, mens han skrev boken. Han flyttet tilbake, brukte museer og arkiver og har holdt åpne folkemøter underveis for å få tilbakemeldinger. Da "Vi, de druknede" ble lansert i begynnelsen av november, var det folkefest i Marstal. - Mange forfattere i dag har lite å skrive om. Kanskje suksessen med denne boken skyldes at den faktisk handler om noe?- Ja, det har slått meg også. Jeg satt meg ned og leste de store fra 1800-tallet for å komme i stemning; som Melville, Conrad og alle Hamsuns Nordlandsromaner. Den moderne romanen har en lang rekke forbud. Noe av det mangfoldet og den bredden som kjennetegner de store romanene har vært mitt prosjekt. Jeg mener ikke å restaurere en gammeldags roman, men å fortsette sporet der de ble avbrutt. Blant annet er det ikke en tradisjonell fortellerstemme, men et vi som kommenterer handlingen.

Sterk historie.

"Vi, de druknede" inneholder også en sterk historie om en voldelig lærer som regjerte Marstals skole i årtier. Og den forteller historien om hvordan volden fortsetter blant de unge matrosene når de er gått til sjøs. Volden fortsetter også i hjemmene.- Du kan se et mønster i volden. Barna, som var de nederste i rekken, fant en hund å slå ihjel. Det store sunnhetstegnet hos barna er at de gjør opprør, samtidig som de gjør det ved å bli som læreren. Dette er en bok om overlevelse. En bok om hva kamp gjør med mennesker.Marstals sjømenn er lommekjent på de store hav, Samoa og New York er like nært som Bergen. Selv har forfatter Jensen gjort klassereisen fra sjømannshjemmet i Marstal til å bli en av Danmarks ledende intellektuelle. Jensen tror reisen var lenger for hans far enn ham.

Personlig vitnesbyrd.

- Jeg tror det var et sjokk for min far å få en sønn som var så ulik de andre. Vår kommunikasjon foregikk etter hvert på hans premisser. Han maktet ikke å leve seg inn i meg og mitt. På den måten er boken et personlig vitnesbyrd. Det er noe spesielt ved det man kommer fra. De menneskene som har fortsatt i foreldrenes fotspor uten å stille spørsmål, er de mest interessante, synes jeg. Mens selve spranget fra provinsen til storbyen er det største.Jensen synes sjømannen er undervurdert, ja kanskje glemt i Danmark.

Jordløse.

- Det var dem det ikke var plass til. Det var de jordløse. De står så å si med ryggen mot verden. Havet var deres Amerika. Hva havet var for dem, var det Amerika betydde for immigrantene. På havet er det ingen hierarkier: Skipsgutten kan bli kaptein. Symbolet på det danske kongehus er maritimt. Riktige danske konger har alltid vært sjøhelter. Regenten har et kongeskip, ikke en traktor. I dag er vår historiske bevissthet som sjøfartsnasjon tapt. I dag er det i bondestanden vi finner røttene. Og paradoksalt nok, vi har en regjering av svinefarmere, sier Carsten Jensen.