Språklige orgier

Rumenske Mircea Cartarescu utga sin Orbitor-trilogi i henholdsvis 1996, 2002 og 2007. Første bind, Orbitor. Venstre vinge, forelå på norsk i fjorfor. Nå er bind to, Orbitor. Kroppen, utkommet, og la det være sagt med én gang. Denne romanen er minst like «uleselig» som bind en, adjektivet er for øvrig forfatterens egen karakteristikk. Det har da også vært hevdet at Cartarescus hovedverk er umulig å beskrive, enn si kommentere, idet bøkene er skrevet i en boblende, sydende og rasende assosiasjonsstrøm. Deltemaene, som ofte går over i hverandre, er hentet fra liv, religion, bildende kunst, fantasy, litteratur, politikk og historie, med drahjelp fra fysiologiske prosesser, der særlig synssansen ofres oppmerksomhet. Legg så til selvbiografiske bolker, fortalt av «jeg» og «Mircea», men himmelhøyt hevet over det grunnskolespråket tidens norske selvforteller fører.

Språkverden.

At forfatteren i sin kretsing om den menneskelige organisme, ordlegger seg som en indremedisiner, er en del av bokens språkverden, som ofte eksploderer i digresjoner og distraksjoner, men dessverre også litt for mange gjentagelser. Det er som om forfatteren hele tiden minner seg selv om at «jeg skriver det jeg vil», eller «jeg vet at jeg har nevnt dette tidligere, men hva så?». Grensesetting er åpenbart ikke hans gebet, han som tenker på «hele meg som et sanseorgan», «milliarder av sanser». Så kan man spørre: Gir selviakttagelsesrusen hele tiden ansporende lesning, eller går det inflasjon i hans forestillingsliv, hans fantasiverden? Han skriver ikke «gigantisk», men «gigantisk, gigantisk», og det er nesten i ett og alt tale om «lys sterkere enn milliarder av soler». Et tidsforløp kan tegnes som «like lenge som evigheten varte».

Pulserende.

Så er det bare det at nevnte ankepunkter uttynnes og forsvinner i løpet av boken, og når han i beskrivelsene fra et sirkus opererer med «enhjørninger» og «lopper store som sauer», erkjenner man sannheten i forfatterens tidlige påstand om det «pulserende manuskriptet». Man reagerer også udelt positivt på at forfatteren diskuterer handlingsprogresjonen med sine personer, særlig når en av dem ønsker å tre ut av handlingen for om mulig å få leve ut et bedre liv. Og man sitter ganske stum tilbake når Cartarescu forteller om «sekten», en samling av «De vitende», som anser verden som en bok som akkurat er i ferd med å skrives. Følgelig danner de personene i boken, og deres håp er «å bli kjent med forfatteren». Men når forfatteren på angjeldende tidspunkt bare er to år, erkjenner De vitende at det blir en tid å vente, men også at han må «finnes, gjenkjennes og beskyttes» snarest mulig, slik at han til enhver tid kan være omsluttet «av hemmelige sektmedlemmer». At han også, på tampen, henvender seg til den «isolerte og fortapte leser», gjør ikke bokens fascinasjonskraft mindre.

Eventyr og mareritt.

Cartarescu besitter en egen evne til å åpne dører mot eventyret, eller mot marerittet, der hans umåtelige, billedskapende evne feirer uhørte triumfer, gang på gang. I en sum er han en språkets orgiast, men aldeles ikke retningsløs. Tanker, anelser, følelser og berøringer sammenkobles svimlende, i en slags lengsel og streben etter enhet. Han prøver å godtgjøre morens kjernerolle i hans yngre liv som «frøet i vårt forholds kompliserte frukt».

I første bind ble boken avsluttet med en sekvens fra New Orleans, der man møtte den svarte jazzmusikeren Cedric. Her opptrer han også, men nå i Amsterdam, der det legges ut om «menneske-statuene» og «statue-menneskene». Og det er sistnevnte som prøver å etterligne «menneskeligheten»; med førstnevnte er det motsatt!

Mircea Cartarescus navn er stadig lysende på kandidatlisten til nobelprisen.