Ja. Hva vet vi egentlig om det vi trår på, om det som former landskap i høyder og dalsøkk, om det som er skjedd på jordens overflate de siste to-tre milliarder år? Henrik Svensen har levert en tekst som dels er mentalitetshistorisk, dels er selvbiografisk og dels er en presentasjon av faget geologi. Det er jo merkelig at noe som er så håndfast som stein, kan avføde så mange mysterier, så mange romantiske lengsler og kreve så mange overskridelser av den sunne fornuftens begreper om tid og rom hos dem som studerer fenomenene vitenskapelig.

Langsomme endringer

Det var geologene som satte Darwin på hans utviklingslære. De som forsket i stein, snakket om langsomme endringer i løpet av enorme tidsrom. Hvis verden var skapt for 6000 år siden, slik alle ulærde og de fleste lærde trodde på 1700-tallet, fantes det hverken tid eller rom for en biologisk utvikling.

Geologene sprengte de grensene biologene hadde arbeidet innenfor. Plutselig fikk man millioner av år å ta av, kunne regne med ukjente kontinenter, globale katastrofer, ufattelige klimaendringer, iskapper, vulkanske eksplosjoner og andre dramatiske omkalfatringer på jordskorpen.

Naturen var ikke bare én, men mange systemer som hadde avløst hverandre. I våre dager er geologien ofte underordnet næringsinteresser, gruvedrift og oljeleting. Men geologien har en kontemplativ side, en unyttig og filosofisk side som Svensen henter frem igjen.

Leseren trekkes inn i boken gjennom felleserfaringer som alle nordmenn har gjort i møtet med fjellet. Å gå tur er jo en av de mest uutryddelige nasjonale ritene våre. Tindebestigning eller fjellklatring er alle turprosjekters dronning, og Svensen har, både som friluftsmenneske og fagmann, brukt og analysert fjellene i Norge, Alpene og Sør-Amerika. Fjell er svimlende stup, blank blå himmel, gnagsår og friluftsliv. Han trekker oss til sist med på en åndshistorisk sykkeltur til Mont Ventoux hvor han taper kampen med tyngdekraften. Han forteller om buldring innendørs og om turklatring i høyden for å få de store utsyn. Svensen legger særlig ut om sine tap og vendereiser.

En målsetting for prosjektet er å bygge bro mellom humaniora og naturvitenskap for å gi plass til begge betraktningsmåter – med fjellet som eksempel. De virkelig store spørsmålene om vår jordklode ligger i periferien av folks interesseområde, skriver Svensen. Han velger fra tid til annen Ibsens perspektiv og ser ned på menneskenes lille verden fra vidden. Han streifer derfor geologiens vitenskapshistorie, romantikkens naturforståelse, uløste forskeroppgaver og drøfter de siste hypotesene om hvorfor fjell vokser og brytes ned. Det er noe uvant for leseren at natur i Svensens horisont ikke er dyr og planter, men vesentlig stein i alle varianter fra grus og lava til kontinenter. Til gjengjeld kan han fortelle at jordskorpen lever og endres, selv om det skjer i andre tidsperspektiver enn dem vi bruker når vi orienterer oss i verden til daglig.

Mening

Den første delen av boken dreier seg om fjellenes semantikk, deres mening og hva de betyr for poesien, for den dristige erobreren, for den troende og for turisten. Den andre delen er en beskrivelse av kollisjoner mellom kontinenter, av havbunner som presses ned i dypet slik at de smeltes om, av riftdannelser og strekking, jordskjelv, vulkaner og mye annet snadder. Her er også en rekke henvisninger til klatringens historie på alle kontinenter. Noe indirekte er det ett og annet å lære om klimakriser og miljøproblemer i denne teksten, men jeg vet ikke om det er en bok som øker følsomheten overfor de mindre endringene som kan iakttas i løpet av et menneskeliv. Når man først blir vant til å drepe dinosauruser og se vulkaner sprette opp av jorden, er en temperaturøkning på et par grader bare barnemat.

Svensen er en svært interessant forfatter som spankulerer på flere kontinenter samtidig. Den avslappede tonen kler både ham og stoffet. Han venter ikke at vi skal være entusiastisk interessert i hans fag i utgangspunktet, men gir oss så mye å tygge på at vi vil stille oss nye spørsmål når vi neste gang sitter klistret til flyvinduet og følger det storkna havet (Vinje) med øynene på vei til Tromsø eller over Alpene.

Fjell er svimlende stup, blank blå himmel, gnagsår og friluftsliv. Henrik Svensen har, både som friluftsmenneske og fagmann, brukt og analysert fjellene i Norge, Alpene og Sør-Amerika.