Storartet Solstad

Endelig. Etter tre år er Dag Solstad tilbake med ny roman, og det skal man ikke nøle med å kalle en begivenhet. Men er 17. roman noen tittel å slå i bordet med? Tja, denne er en oppfølger til Ellevte roman, bok atten (1992), der kemner Bjørn Hansen på Kongsberg til sist havnet i rullestol, etter en nøye plan. Det var en slags protest mot livet og tilværelsen, i en bok på 144 sider. Denne gang har forfatteren prestert ti sider mer.

Og la det være sagt med én gang: Forfatteren er ikke blitt mindre eksistensiell, enn si eksistensialistisk, i hodet på disse 17 årene. Bjørn Hansen når pensjonsalderen i løpet av handlingen, og angrer i grunnen ikke på det han benevner som sitt store livsprosjekt, selv om det har plassert ham i en uopprettelig situasjon, på siden av menneskelig samkvem. Legg så til at også denne boken er proppfull av solstadske underfundigheter, gud vet om det ikke bør få merkelappen skriftlig sjarm. Men man skal ikke la seg lure. Under det blidironiske ruger mørke.

Høyeste forlegenhet.

I nåtidshandlingen reiser nyslått pensjonist Bjørn Hansen fra Oslo til Bø i Telemark, der sønnen Peter driver optikerforretning. Far og sønn har ikke sett hverandre på 18 år, og det er farens valg. Retrospektivt rulles opp hendelsene fra og med da den treske hjemmehjelpen satte rullestolbrukeren i høyeste forlegenhet ettersom han ikke satt i rullestol da hun, i følge med en polititjenestemann, oppsøkte ham.

Bjørn Hansen ble dømt til tre og et halvt års fengsel for dokumentfalsk, forsikringssvindel og trygdemisbruk. Han sonet to år og åtte måneder på Ullersmo landsfengsel. Jo, den arresterte tilsto grådighet og latskap, hverken forsvarer eller psykiatrisk sakkyndig «fikk adgang til hans indre, til hans motiver». Dette avgjørende spørsmål skal han igjen og igjen tumle med i tiden som kommer, men atter, ingen anger, ingen ruelse, for Bjørn Hansen kan ikke utholde det sentimentale, like lite som han utsto «å bli avslørt». Skjønt stundom lar han seg overmanne av «den vrangforestilling» at «hans egentlige forehavende» var å bli blottstilt, og da føler han at det går på forstanden løs.

Og som alltid hos Solstad, det står igjen en rest som ikke kan overskues; dette uhåndgripelige som har «Guds eksistens» som forutsetning. Men Bjørn Hansen tror ikke på Gud, på «noen personlig Gud», da heller som begrep i «menneskehetens historie, også i de mange tilfeller det er forkledd som fortelling». Kanskje er ’begrepet Gud’ blitt Dag Solstads skriftmotor. I sine nattlige grublerier frykter han dertil «at han har mistet sin sjel».

Åtte års nyhet.

Peter og hustruen Thea har en sønn, Wiggo, 11 år. Men det var først for to år siden at Bjørn Hansen fikk vite at han var blitt farfar. Et brev fra Peter hadde nemlig ligger uåpnet i åtte år, som all annen post han hadde mottatt. Nyheten om farfarskapet karakteriserer han som «forsinkelsen»! Han hadde frabedt seg enhver henvendelse, ethvert besøk i fengselet.

Da han slapp ut, ble han reddet av en såkalt fangevenn, som skaffet ham arbeid og husvære. Men da han ble kontaktet av en kjenning fra Ullersmo, «en nordmann av utenlandsk opprinnelse», lot han seg overtale til å arbeide for ham og hans venner. Det dreide seg om å gi juridiske råd i det grå forretningsmarkedet, og han lot seg villig overtale. For hva er vel grenselandsjus satt opp mot hans feilslåtte livsprosjekt, hans ugjenkallelige brøde, det «uliv» han må leve til dagers ende?

Så setter Bjørn Hansen seg på toget med kurs for Bø. Hans reiselektyre er Søren Kierkegaards Sygdommen til Døden. Typisk er forfatterens oppramsinger av stasjonsnavn og annen geografi, rullende distraksjoner snarere enn digresjoner. Og hvem kan som han tegne den keitethet som hersker under møtet, det prøvende bekjentskap, mellom far og sønn og svigerdatter? Riktignok har han litt for ofte sans for adjektivet «forjettet», men når han tyr til godtfolkuttrykk og tilføyer «som man sier», er det, ja, ganske enkelt sjarmerende.

Bjørn Hansen tar stjålent bussen hjem, to døgn for tidlig. En storartet roman.