Syndebukken oppsummerer

Danskene har allerede fått flere bøker om striden rundt Muhammed-karikaturene, og nå lanserer Vebjørn K. Selbekk sin versjon av det norske hendelsesforløpet i den journalistiske debattboken "Truet av islamister". Han gir en detaljert skildring av presset mot ham selv og Magazinet, men understreker at han er ute i et større ærend: Selbekk vil rette søkelys mot ytringsfrihetens vilkår og diskutere møtet mellom islam og vestlige demokratier.

Pressehistorie.

Det er likevel analysen av Regjeringens utenrikspolitiske spill som er mest interessant i dette personlige bidraget; kommentarene til den internasjonale ytringsfrihetsdebatten er av det mer ordinære slaget. Som redaktør av et marginalt organ har Selbekk mot sin vilje opplevd å skrive norsk pressehistorie, og i løpet av de månedene som nå er gått siden norske ambassader sto i brann, har han definitivt utviklet en interessant forståelse av de mekanismene som rammet ham selv og hans redaksjon.Fremstillingen er riktignok selektiv og subjektiv, men den reiser vesentlige spørsmål om så vel norsk utenrikspolitikk som presseetikk.

Ekstremt.

Selbekks hypotese er at norske myndigheter helt bevisst valgte å gjøre Magazinet til syndebukk for at Norge ble trukket inn i karikaturstriden. Ved å legge ansvaret på et lite, kristent organ, skulle muslimer verden over skjønne at trykkingen av de danske karikaturene ikke var representativ for stemningen i Norge. Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre bidro til å skape et bilde av Magazinet som provoserende og ekstremt.Selbekk argumenterer overbevisende for at dette var en uklok strategi. For det første hadde flere andre aviser, inkludert Aftenposten, publisert karikaturene. For det andre mener Selbekk at Stoltenberg og Støre heller burde avdramatisert oppslaget i Magazinet, og omtalt det som ordinær journalistikk om en betent sak i nabolandet.Det er ikke vanskelig å slutte seg til et slikt synspunkt. Oppslaget i Magazinet 10. januar 2005 er hverken kristenfundamentalistisk eller islamofobisk. Men i motsetning til hva Selbekk og Per Edgar Kokkvold i PFU (Pressens Faglige Utvalg) gir inntrykk av, ble Regjeringens strategi imøtegått fra flere hold. Norske redaktører som selv hadde trykket karikaturene, forsvarte Magazinets rett til å trykke karikaturene, dog uten å trekke paralleller til egen praksis. Spørsmålet vi i ettertid må stille oss, er hvorfor norske medier ikke gjorde Selbekks sak til sin egen. Uansett om Magazinet har base i et lite tiltrekkende miljø, hadde dekning av karikaturene mer til felles med den øvrige norske dekningen enn med Jyllands-Postens opprinnelige initiativ.

Tilbakeslag.

Karikaturstriden var en test på ytringsfrihetens kår ved inngangen til et nytt årtusen. Resultatet er nedslående, særlig for den muslimske verden. I Midtøsten er hele 12 journalister fremdeles fengslet for å ha publisert tegningene, og i mars ble det nedlagt påstand om dødsstraff for Mohammed Al-Asari, redaktøren i Jemen Observer. Denne situasjonen forplikter, ikke minst for tilnærmingen til kommende konflikter mellom religiøst fintføleri og en sekulær offentlighet.