Varige fotspor

Den store episke roman lever i beste velgående, det vil alltid være rom for den brede fortellingen som åpner et stor lerret fylt av mennesker og skjebner og hendelser som fanger deg inn og får deg til å bli der du er, lenge. En slik forfatter er finlandssvenske Kjell Westö, en slik bok er denne romanen.Kjell Westö - som her har fått sin tredje bok oversatt til norsk - er helsingforsforfatteren som i flere tidligere bøker har malt store, fargerike bilder av byen og menneskene der. Vi har fått brede skildringer av etterkrigs- og nåtidsskildringer, i dette tilfelle handler det om de første fire tiår av 1900-tallet. Om en sosialt splittet by med betydelige vekstsmerter, fra den tid Finland tilhørte Russland og frem til Den annen verdenskrig.

Kollektivroman.

"Den vei vi engang gikk" er en utpreget kollektivroman, ingen enkeltfigur overtar spillet, her deltar en rekke skikkelser som representerer forskjellige sosiale, økonomiske og politiske grupperinger i byen, samtidig som de alle på forskjellige vis og til forskjellige tider relaterer til hverandre. Som slektninger, politiske fiender, elskere, hatere, forretningsforbindelser, osv. Vi får nærbeskrivelser av krigsredsler, av fotballens fremvekst, heftig fyll tross forbundstiden, kjærlighet og utroskap, jazzens komme med båt fra Amerika, rikdom og ussel fattigdom. Westö fikk den ærefulle Finlandiaprisen i fjor for dette storverket i nyere finlandssvensk litteratur, og en rikere skildring av denne minoritetskulturen skal man lete en stund etter. Westö øser opp av sitt lands fortid farge- og detaljrike beskrivelser av mennesker, miljøer og hendelser - stemninger i en tid da dramatikken, følelsene og motsetningene var sterkere og fikk mer dramatiske følger her enn noe sted i Norden.

Borgerkrig.

Ikke minst gjaldt det den ulykksalige borgerkrigen som brøt ut i 1918 og som store deler av Finlands befolkning slet med ettervirkningene av. Den "røde" vinteren og den "hvite" våren var like forvirrende, like lovløse, like voldelige, like hatefulle. Og med samme langtidseffekt i årevis etterpå, om man hadde vært offer eller likefrem krigsforbrytersk på den ene side eller den annen. Virkninger som så å si materialiserte seg i voldelige motsetninger langt inn på tredvetallet, eksempelvis i den fascistoide Lappo-bevegelsen. Romanen er et bidrag til å fylle tomrom mange i Finlands befolkning har vært villige til å glemme, til å fortie.Men, som tittelen antyder: der vi engang har gått, er det avsatt fotspor som varer.

Troverdig.

Westö spiller på sine figurer og skaper et bilde av dem som i svært mange tilfeller stiger opp av sidene som tredimensjonale, troverdige og levende mennesker, selv om de er fiktive aldri så mye - omgitt av reell historisk virkelighet. En og annen av figurene kjennes igjen fra tidligere Westö-romaner. Det fortellertekniske grep med stadige perspektivdreininger i regi av en allvitende forfatter mestrer han med sikker hånd, og han gir dem et rom stort nok til å bekrefte en slags autentisitet. De er rett og slett troverdige med alle sine følelsesskiftninger, sine gode seire og akk så bitre nederlag. Westö klarer fremfor alt å stille seg solidarisk med sine figurer - selv om noen av dem står for temmelig ufyselige handlinger og holdninger - og skildrer nærgående, mange følelsessterke menneskeskjebner som angår og berører.Boken er oversatt fra finlandssvensk, dessverre ikke uten en og annen svesisme eller avdødt ord - eksempelvis avrette (for henrette), (å) linne, livhanke, lønnhylle, fotogenlampe.