Jørgen Jæger har utgitt tre kriminalromaner, tre gode kriminalromaner, men er tilsynelatende forblitt en godt bevart hemmelighet for diverse bokklubber. Det er noe tilforlatelig over hans snedig utpønskede krimmysterier, en selvfølgelig logikk som får leseren til å utbryte når de siste brikker legges på plass: Ja, sånn må det være.En sommernatt blir lensmann Ole Vik i Fjellberghavn vekket av innehaveren av stedets grillkjøkken. Per Hoff, kalt Kokken, har funnet sine kjæledyr, en katt og en parakitt, sadistisk tatt av dage. Det stopper ikke med det. Kokken har to søstre, og det blir gjort anslag mot dem også. Innholdet i Britts og ektemannen Roars overdådige hytte blir smadret og det er malt slagord som "nazijævler" på hytteveggen. Og hos den tredje søsteren, Maria, og ektemannen Markus, blir det begått to innbrudd på samme natt.

Noe ekstra.

Det som gir denne boken noe ekstra, er at Oles nærmeste medarbeider, betjent Cecilie Hopen, blir voldtatt av en kollega, en overordnet tjenestemann som hevder samleiet skjedde frivillig. Dessuten er han venn av politimesteren i Borg, understreker han. I et etterord skriver forfatteren om hvor forsvinnende få voldtekter som blir pådømt i saker der påstand står mot påstand. Ole tror på Cecilie, men kan egenlig lite gjøre da statsadvokaten henlegger saken. Men hun er laget av varigere stoff enn som så.I den grove trakasseringen av søsknene ledes mistankene i en bestemt retning, men Ole tror ikke det er så enkelt. Han forliter seg på teften, mavefølelsen, som så mange ganger før. Så blir en mann funnet drept, og en kvinne har åpenbart druknet seg i desperasjon. Løsningen er sofistikert, men på ingen måte anstrengt. Nok en triumf for Jæger.