Det spørs om vi noen gang får oppleve at lyrikkmanuskripter på nynorsk er gjenstand for hektiske budrunder i norsk forlagsbransje. Men i år har i det minste Gyldendal og Tiden bestemt seg for å gi Det norske Samlaget konkurranse. «Alle i Norge, i tre, i hengekøyer» av Kristin Auestad Danielsen og «Store stygge dikt» av Ruth Lillegraven er kjærkomne tilskudd til en stolt, men noe stivnet tradisjon, og innleder en god høst for nynorsk litteratur, med blant annet langprosa av Frode Grytten og nye dikt av Eldrid Lunden.
Ikke bare språkformen skaper fellestrekk mellom debutantene Kristin Auestad Danielsen (f. 1981) og Ruth Lillegraven (f. 1978). Begge bøkene holder høyt tempo. Heller enn å utdype forrige verselinje, hiver de på med nye assosiasjoner. Både Danielsen og Lillegraven veksler uanstrengt mellom norsk og engelsk. De skildrer et ruralt oppvekstmiljø der gårdsdriften er innhentet av vår tids synkende behov for norske bønder (sauer er blitt til «hobbysauer», naboen kjører lastebil), og tilskriver slekt og familie en sentral rolle i jeg-personenes voksenliv. Prosalyrisk. I «Store stygge dikt» foregår dette voksenlivet i Oslo. Lillegravens rause samling på 100 store sider er bygget opp som en prosalyrisk dagbok med tekster fra september 2004 til januar 2005. De lange, enkle diktene er flettverk av jeg-personens indre liv og aktuelle hendelser i perioden (Erik Byes død, tsunamien, diverse fotballbegivenheter). Vi følger jeg'ets vandringer i bygater og på kirkegårder (Vår Frelsers gravlund), mens hun viser bilder av vennskap og kjærlighetsforhold. Ikke mange norske poeter ler av seg selv og diktene sine. Men Lillegraven er ikke redd for å skjemme seg ut. De beste diktene hennes balanserer hårfint mellom stille sorg og skjelmsk selvutlevering. I «Eg og du på Tivoli» skulker jeg-personen jobben for å tilbringe dagen med sin kjære, som er mest opptatt av fotoapparatet sitt. For å få «fullt fokus» på seg selv, begynner derfor jeg-et å posere på alle mulige klisjépregede, fotoaktige måter og lar det drysse referanser til verdenskjente fotografer: «du fiklar med håret mitt og eg spør kven av dei som sa det / du veit, om det var weber eller newton eller cartier-bresson eller avedon eller / bailey eller horst eller doisneau eller brooking som sa det om at / fotografiet er ei bøn til augneblinken / om å vare // og du seier at det var nok ingen av dei / for det var det du som sa.» Nøkkeldikt. Det er like deler nederlagsfølelse og pågangsmot også i «Geip og kniks på chateau neuf torsdag kveld». Dette nøkkeldiktet fra Lillegravens egen arbeidsplass i bokbransjen vil more ikke bare kolleger, men hele befolkningen på hjemstedet i Hardanger, fordi også den må være grundig lei av bypublikumets romantiske bilde av Olav H. Hauge som epledyrkende poet. Om de ikke er store og stygge, er Lillegravens dikt holdt i en slentrende, usensurert stil, med plass for både barndomsminner, smålige innfall, hverdagstristesse og lykkelige øyeblikk. Boken gir en umiddelbar leseglede, i motsetning til Kristin Auestad Danielsens debut, som inviterer leseren til å løse gåter. «Alle i Norge, i tre, i hengekøyer» er en familiebok som foregår på to plan: Forholdet mellom foreldre, barn, tanter og onkler er tilsynelatende tradisjonelt og tilforlatelig, slik også livet på gården er det. Men Danielsen trekker og drar i hverdagslivets rutiner, og viser hvordan disse bare er en tynn hinne over et vell av fantasier: «vi sat saman / på trebenken, det blei snakka om landets politiske / situasjon, og då tenkte eg: Sluker trebenken far min no?» Vidåpent. Metaforene går ikke nødvendigvis opp i «Alle i Norge...», snarere møter vi en jeg-figur med vidåpne ører og øyne: Det hun tar inn, strømmer ut, hulter til bulter, som i diktet «Høyr»: «Høyr - vinden kjem frå sør, frå vatnet, / fortare i trappene, raskare rundt huset, det / susar i tretoppane, lakena blir tørrare, / knusk, knusk, ropar eikenøttene, riste, / riste, svarer lakena.» Til tross for likhetstrekkene, følger de to debutantene hver sin kurs i samtidslyrikken - Danielsen medberegner en kompetent og oppfinnsom leser, mens Lillegraven skriver for venner, bekjente og almen- heten. At samtidslyrikken er preget av en slik poetologisk spenning, betyr at denne genren gledelig nok beveger seg mot større mangfold enn på lenge.