Kafka Tamura rømmer hjemmefra på sin 15-årsdag. Han har fått en spådom som forteller at han skal drepe sin far, ligge med sin mor og sin søster. Han reiser til en by langt borte, innkvarterer seg i et bibliotek kjent for en sjelden samling haikudikt og har seksuell omgang med en ung utgave av bibliotekets bestyrerinne som kommer til ham i en slags drøm.Et annet sted: En hel skoleklasse mister bevisstheten og blir liggende på marken under en utflukt. Øynene deres bærer preg av å se noe andre ikke ser. Alle utenom en, Nakata, våkner snart opp som om ingenting har skjedd. Når Nakata omsider kommer til seg selv, har han mistet alle sine gamle evner, men fått én ny: Han kan snakke med katter. I en Murakami-bok virker slike paranormale hendelser normale, og dermed stusser vi heller ikke over at vi kan få et e-post-intervju med forfatteren der spørsmålene skal være på engelsk, men der svarene kommer på japansk. Til tross for at han har oversatt en rekke bøker fra engelsk til japansk.Haruki Murakami er blitt noe av et ikon for deler av den litterære elite her til lands, og han omtales gjerne som "forfatternes forfatter". Bøkene hans kjennetegnes gjerne av at et helt alminnelig menneske kastes ut av sine vante omgivelser og foretar en reise eller en leting etter noe. Underveis utsettes karakterene for kosmiske krefter og snodige, nye forbindelser. Språkføringen er midt oppi dette gåtefulle metafysiske spilletenkelt og klart - og komposisjonen gir leseren en fornemmelse av en form for indre sammenheng.Murakami har tidligere sagt i et intervju at det ikke finnes noe tegn for identitet på japansk. Noe som på en innfløkt måte kanskje kan belyse hans karakterers evige søken etter en grunnleggende forankring.- Av en eller annen grunn tenker jeg på filmer som "Lost in Translation" og Jim Jarmusch' "Broken Flowers" under lesningen av "Kafka på stranden". De formidler en subtil melankoli, en særegen ensomhetsfølelse. Synes du dette er relevant? Tror du alle mennesker grunnleggende sett er ensomme? - I utgangspunktet er ikke ensomhet et tema jeg tenker spesielt på mens jeg skriver, men det er et faktum at hovedpersonen (og bipersonene) i mange av historiene mine er mennesker som er tvunget til å leve alene. "Oppdraget" som han (eller hun) får, er et som bare kan utføres alene. Selvsagt kommer det bipersoner til og hjelper ham, men når det kommer til stykket, er han nødt til å kjempe mot problemene alene. Dette er samtidig et valg som ikke tillater innblanding fra noen andre. Derfor kan du si at omstendighetene rundt hovedpersonene i romanene mine tvinger frem en form for ensomhetsfølelse. - Jeg har forstått at du er den typen forfatter som bare lar deg lede av historien under skrivingen. Hvordan startet arbeidet med "Kafka på stranden"? - Det startet med et ønske om å skildre en 15 år gammel gutt som begir seg ut i en ukjent verden helt alene. Utenom dette hadde jeg ingen spesielle bilder eller scener i tankene. Men jeg hadde samtidig lyst til å skrive om et barn (som i historiens nåtid er blitt en gammel mann) som hadde fått identiteten sin frarøvet av noe under 2. verdenskrig. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle knytte disse to bildene sammen, men jeg bestemte meg likevel for å lage en fortelling av dem. Hvis jeg bare begynte å skrive, var jeg sikker på at jeg ville finne den nødvendige linken. Når jeg skriver romaner, er det ikke for å formidle et bestemt budskap, men for å oppdage noe nytt selv. Dette er en av mine viktigste motivasjoner som forfatter. - Kafka er en noe uvanlig 15-åring, svært belest og reflektert for alderen?- Jeg bestemte meg for å la ham være 15 år gammel fordi jeg tenkte at en 14-åring ville være for barnslig, mens en 16-åring ville vært for voksen. Det var en interessant opplevelse å jobbe med "Kafka på stranden", for mens jeg skrev, gjenopplevde jeg veldig klart og tydelig hvordan jeg selv hadde det som 15-åring. Dette er en periode av livet som jeg vanligvis nesten aldri tenker tilbake på, men etterhvert som jeg skrev, kom mange av de tingene jeg opplevde, følte og sanset den gangen veldig tydelig tilbake til meg. Som 15-åring var jeg lykkelig så lenge jeg fikk lese bøker, men jeg hadde ingen spesielle problemer med familien, og har aldri rømt hjemmefra. I en passasje i boken snakker Kafka med sin venn på biblioteket om Franz Kafka. Kafka Tamura uttrykker beundring for Kafkas evne til å beskrive hvordan det er å være menneske gjennom å gi en teknisk beskrivelse av et henrettelsesapparat. - Deler du beundringen for Kafka?- For meg var ikke Franz Kafka bare en enestående dyktig forfatter, han var også svært fremsynt. Den visjonen han hadde for hundre år siden er fortsatt like provoserende og aktuell, og han er en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Fortellingene hans står i en særklasse gjennom måten de etterlater leseren med svært klare og konkrete bilder på.- Det Kafka Tamura utsettes for, virker på samme tid å være helt tilfeldig og som del av en større plan?- Når jeg jobber med en roman, skriver jeg bare ned det som ramler inn i hodet på meg, så jeg kan ikke svare på hva det betyr. - Hva slags forhold er det mellom det forutbestemte og individets frie vilje i dine bøker?- Jeg tenker i utgangspunktet at menneskets viljestyrke, stilt overfor skjebnens makt, er noe svakt, flyktig og sårbart. Likevel er vi alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden. Hver og en må holde fast ved den han eller hun er, og ikke prøve å være noen annen enn seg selv, også når dette virker som en nytteløs kamp. Dette er grunnen til at jeg skriver romaner, og det er dette jeg prøver å fortelle folk gjennom romanene jeg skriver.Selv om våre liv her på Jorden er preget av en intens ensomhet, er vi dypest sett forent av en arketypisk hukommelse. Tror du selv på en slik arketypisk hukommelse?- Det jeg skriver om er kanskje litt forskjellig fra den Jungianske betydningen av arketyper. Men jeg tror at alle fortellinger har et grunnmønster som mennesker har dyrket frem gjennom mange år, og som de bruker for å dele en felles "underbevissthet". Når mennesker føler dette båndet mellom sin egen og andres underbevissthet, tror jeg de oppnår en form for "frelse". Dette er en spesiell styrke som jeg tror romanformen har, og jeg tror dette er den viktigste oppgave den har å utføre.Murakami begynte ikke å skrive fordi han hadde en drøm om å bli forfatter. Han kjente en plutselig trang til å skrive og satte seg ned ved skrivebordet i en alder av 29 år. Om han tror det var hans skjebne? Selvfølgelig, svarer han. Forfatteren lever et sunt liv, jogger en time om dagen og beskriver seg selv som en ganske alminnelig mann. Bøkene hans er alt annet.- I det virkelige livet tror jeg ikke på det overnaturlige i det hele tatt. Jeg er et ekstremt jordnært menneske og interesser meg overhodet ikke for livet etter døden, gjenferd, astrologi eller lignende. Men når jeg skriver fortellinger, er jeg åpen for alt som er mystisk. Da tror jeg på alle slags sammentreff og tegn, og jeg tror på en verden hvor slike fenomener har en viktig funksjon. Hadde jeg ikke vært åpen for dette eller benyttet meg av denne typen fenomener, hadde jeg ikke vært i stand til å skrive romaner. - Du er opptatt av lengsel og tap, av å bli sviktet? Kan du forklare hvorfor?- Det er jeg ikke sikker på selv.
Oversatt fra japansk av Magne Tørring.