Midt i enhver nasjons identitet ligger en hvit flekk. Eller et svart hull, alt ettersom: Den manglende evne til å se seg selv utenfra.I dette hull ligger ofte landets smerte. Her er kjernen i nasjonalismen: Selektiv tildekking av det vanskelige. Ikke så at nordmenn er så mye verre enn andre. Reis til Frankrike og du finner en aggressiv selvhevdelse inntil det navlebesatte (besøk f.eks. hærmuseet i Paris og se dyrkelsen av Napoleon). Gallernes hvite flekk er Vichy og Algerie. Amerikanerne har en klebrig nasjonaldyrkelse, i dag enda mer illeluktende fordi den er blitt så sauset inn av lavkristelighet og maktbrynde. Deres hvite flekk er rasismen og fattigdommen. Som New Orleans igjen gjorde til et verkende sår. En lov synes å ha almen gyldighet: Jo mer usikker enn nasjon er, jo mer skingrende dens nasjonale uttrykk.
I Storbritannia er nasjonalfølelsen mer verdig fordi den er så trygg, men der er problemet nå hva engelskmennene skal si midt i all denne regionalismen. EU setter nasjonalstaten under trykk ovenfra, ulike populistiske bevegelser nedenfra. I Tyskland har Jürgen Habermas foreslått en løsning i form av en sval forfatningspatriotisme. Ikke mye for hjertet. Men dypt sivilisert. Velsignet oss som ikke har så mye historie som tyskerne.

Stereotypier.

Vel, er det nå så sikkert? Duoen Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har gjort det til en yndlingsidrett å helle saltsyre i våre stereotypier. Nå tar de oss. Deres første bok, "Blanke løgner, skitne sannheter" (2002), var en ode til den fruktbare urenheten, en knallskalle mot tendensen, etter Berlin-murens fall, til å rendyrke kulturkretsene og skape handlingseggende fiendebilder. Andre bok, "Frykten for Amerika" (2003), kartla nordmenns betongaktige fordommer mot USA. Boken argumenterte overbevisende for at slike stereotypier fører til intellektuell dovenskap: Vi legger oss til hvile i det vi vil tro på og biter av ny erkjennelse. Intet er lettere enn den slappe norske muskel: Anti-amerikanismen.

Kardemomme fra Kairo.

Høstens bannstråle rammer norsk selvgodhet og kulturell etnosentrisme. Opplegget er det samme som i de to foregående bøkene. Bromark/Herbjørnsrud vil vise at det vi tror er så norsk, har internasjonale røtter. Eller at vi ikke er så uskyldsrene som vi ofte innbiller oss. Dermed braker det løs: Kardemomme by har marokkanske forbilder; det var samer som først dro på ski over Grønland; Freia er ikke lenger norsk og reklamen av utenlandsk opprinnelse; tyskere og briter oppdaget norsk natur først; Kaupang og vikingtiden var stort sett dansk; vi var aktive i slavehandelen og en drivende kolonimakt; i Lom stavkirke er en kineser malt inn under taket, etc., etc.

Nedjekking.

Duoen er blitt angrepet for ikke å være vederheftige eller nøyaktige i valg av eksempler. Men dette er å skyte på siden. Dette er en debattbok som vil vise hvor trange vi er i synet på hva som er norsk og hvor feil det er å sette oss på noen høy hest. Underteksten er naturligvis all tale om Norge som en særskilt "fredsnasjon", "humanitær stormakt" eller et særlig velutviklet og tidlig demokrati o.l., som Venstre-historikerne så lenge har sagt. Jeg synes de har fått kraft i slaget. Her ligger f.eks. en enorm skattkiste for landets lærere som vil plukke ned den norske kjepphøyheten litt. Og alle journalister - i den utstrekning de leser bøker - bør lese Bromark/Herbjørnsrud som motgift mot hegemoniske tankeformer om norsk unikhet.

Innvendinger:

Duoens budskap ville blitt morsommere og mer kraftfylt om de hadde illustrert sin bok. Jeg tenker med vellyst på hva de kunne ha funnet av bilder til utdyping av sin Norgeskritikk. Dernest: Intellektuelle har en hang til alltid å rive ned. Det er viktig. Det er derfor vi har dem. Men jeg vil utfordre dette billedstormerske tospann til neste gang å stille seg spørsmålet: Lar det seg gjøre å skrive en bok om hva som er fint med Norge og norsk nasjonalfølelse - uten å falle ned i selvgodhet og uvitenhet om andre? Kunne vært moro å få en slik øvelse neste høst! Og hvis de virkelig skulle finne et eksempel på den særnorske blandingen av kunnskapsløshet, fordommer og egendyrkelse, les hva norske forfattere presterte foran EU-avstemningen i 1994 i den lesebok de da utga. Den vil bli stående som en søyle av bekreftelse på hva Bromark og Herbjørnsrud sikter seg inn mot. I neste utgave må den med.Bromark og Herbjørnsrud driver nasjonal selvpisking til en fornøyelig og tankevekkende sport. Ta Sverige neste gang!