"Hun var alltid overlatt til seg selv, uansett hva det gjaldt, hun sto ut hver storm alene". Moren hadde vært "truende skritt som nærmet seg, faren "feige skritt som fjernet seg". Dette er Emma, tøff, vakker, utemmet grisefarmer langt, langt ute på landet et sted i Tyskland, ikke langt fra der grensen mellom øst og vest hadde gått, og der matriarkatet hersket. Emma bodde akk så alene med sine kjære dyr på en gård der hun "omga seg med en myk, sart hud som andre kalte skitt", og med en fast aftenbønn om at hennes gode Gud skulle gjøre henne "rik eller lykkelig". Her havner plutselig en ung fyr fra byen, han har kjørt av veien i en stjålet Ferrari. Emma finner ham og dertil en bunke penger tykk nok til å løse problemene hennes. Max blir pleiepasient og pengene gjemt bort. Og resten kan man tenke seg selv? Slett ikke. Boken, som har hatt overveldende suksess i hjemlandet og snart skal bli film, er ingen dusinfortelling. Komisk og tragisk sånn på skift, banal og bevegende om hverandre. Altfor stor i ordene iblant.Men morsomt er det. Om motsetning mellom det ubehøvlede og det pertentlige, mellom landsens folk og bymennesker, mellom "dannelse" og "natur" kanskje? Lyrikeren Johann Grip står for en utmerket norsk tekst.