Med Ståle Dingstad som redaktør og bidragsyter skriver også 12 øvrige litteraturforskere om "Den litterære Hamsun". Men allerede i forordet klargjør redaktøren at bokens tittel "viser til alt han skrev".I analysen "Artikler i utvalg" utdypes dette ved at han hevder "Hamsuns artikler fremstår gjennom dette eksemplet som minst like komplekse som de skjønnlitterære tekstene han har skrevet, med en kommunikasjonssituasjon som er minst like problematisk." Man kan være enig eller uenig i dette, men det fremstår likevel som påhengt når det i "Etterskrift: På gjengrodde Stier" er tatt med noe av det verste Hamsun skrev til støtte for NS og de tyske okkupantene, uaktet at det påpekes at det er dette Hamsun ikke skriver om i sin siste bok, selv om det er myndighetenes oppgjør med ham som igangsetter skrivningen.

Ingen ny debatt.

Nå. Ett er i hvert fall sikkert. Dingstads analyser av "Artikler i utvalg", "Men livet lever, Ringen sluttet og Paa gjengrodde Stier" er grundige og gode, og med rette etterlyser han en mangel i Hamsun-forskningen, en samlet og kommentert utgave av artiklene.I forordet heter det "at dette er ingen bok som legger opp til fornyet debatt. For en gangs skyld ønsker vi ingen Hamsun-debatt." Mon tro dette er årsaken til at Dingstads tone her nærmest fortoner seg som en studie i saklige vurderinger i forhold til det han vrengte ut av seg i "Hamsuns strategier. Realisme, humor og kynisme" (2003): " ... kyniker i dagligspråkets betydning av termen: en rå, hensynsløs og brutal forfatter, uten skrupler, uten skyldfølelse, uten anger og uten selvoppgjør ... en verdensberømt forfatter - i Norge ... Hamsun var ikke særlig original ... en forfatter for de spesielt interesserte" m.m.

Brev, lyrikk og prosadikt.

Første del kalles "Hamsun i alle sjangrer". Her tar Ingvald Aarstein for seg "Brev 1879- 1951", der han først belyser selve brevgenren, drøfter brevenes litteraritet og til slutt tar for seg fire utvalgte brev for nærmere kommentarer og analyser. Solid gjort. Også Henning Howlid Wærps "Lyrikk og prosadikt" overbeviser. Her påpekes Hamsuns "problematisk(e) forhold til egen lyrikkskrivning, og at det er som romanforfatter han "skulle bli den store fornyer". Lyrikken er mer tradisjonell, ikke på høyde med Sigbjørn Obstfelder og Vilhelm Krag, men Hamsun kom like fullt til å øve stor innflytelse på Herman Wildenvey. Videre redegjøres det for prosalyriske partier i novellene og romanene. Oddbjørn Johannessens "Dramatisk raptus" utgjør opplysende lesning om Hamsuns skuespill, oppsetninger og den tilhørende resepsjonen, mens Åsmund Hennig med grundighet og rike innfallsvikler går løs på "Noveller, historier og skisser". Kanskje er det likevel "Orientalske rejseskildringer" av Elisabeth Oxfeldt som tiltaler denne leser mest, selv om jeg reagerer på hennes fotnoteutsagn, uten motforestillinger, om "Hamsuns antisemittisme". Det interessante ved hennes tilnærming til stoffet er imidlertid at hun leser "I Æventyrland" og "Under Halvmånen" i sammenheng, "hvor brydningspunktet mellem de to bliver symptomatisk".

Egnet til å imponere.

Bokens annen del omhandler Hamsuns romaner, og foruten nevnte analyser av Ståle Dingstad skriver Eivind Tjønneland om "Sult" og programerklæringen "Fra det ubevidste Sjæleliv", Erik Bjerck Hagen om "Vandrerbøkene, Rosa og Benoni", Atle Skaftun om "Segelfoss-
bøkene og Markens grøde", Britt Andersen om "Konerne ved Vandposten og Siste Kapitel" samt Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy om "Landstrykere og August".Tjønneland drøfter i hvilken grad den svenske forfatteren Ola Hanssons forfatterskap har nedfelt seg, bevisst eller ubevisst, i Hamsuns tidlige arbeider, mens Bjerck Hagen med utgangspunkt i Northrop Fryes fire kategorier i "Anatomy of Criticism", fremkommer med interessante synsmåter. Skaftuns dialogiske realisme og froskeperspektiv representerer friske blikk, ikke minst på Hamsuns prisvinnerroman. Både Bjerck Hagens, Skaftuns og Andersens lesninger polemiserer noe mot Atle Kittangs gjennomført modernistiske tolkning av forfatterskapet, "Luft, vind, ingenting" (1984). Denne leser sverger fremdeles til Kittang, men opponentene argumenterer godt. Dessuten er Andersens tolkning av "Konen ved Vandposten" egnet til å imponere. Og Bjorvand Bjørkøys dissekering av Edevart-skikkelsen som dekadansefigur er utmerket. Boken inneholder også et fullstendig stenografisk referat av erstatningssaken mot Knut Hamsun. Men her blir koblingen til "Den litterære Hamsun" mer enn anstrengt.