I løpet av det siste året har jeg lest to romaner av cubanskfødte forfattere som begge har latt hjemlandets Havanna stå i sentrum for skildringen av en forfallshistorie. De kunne ikke vært mer forskjellige. Mens Pedro Juan Gutiérrez' "Den skitne Havanna-trilogien" som kom på norsk i fjor vinter, er en rå og omsvøpsløs beskrivelse av folk som kjemper for livet i en stinkende pøl av gørr og møkk, er Abilio Estévez' "De fjerne palasser" en svært poetisk og bent frem fortryllende tekst om fallert storhet.

Drømmebilder.

Mens Gutiérrez' bok altså går de fleste skittenrealister en høy gang, har Estevéz' roman mye av drømmens kvaliteter. Ikke bare finner vi mange og lange beskrivelser av drømmer karakterene opplever; nei, teksten selv blir til et drømmebilde som løser seg opp og settes sammen igjen på stadig nye måter. I Kari og Kjell Risviks velfungerende oversettelse blir dette både besynderlig og betagende.Ikke slik å forstå at forfatteren romantiserer elendigheten og forfallet, selv om han kanskje er farlig nær enkelte steder. Det er snarere slik at historien om den ensomme og sultne Victorio, romanens hovedperson, står i et fortryllelsens lys, samtidig som vi sjelden blir tillatt å glemme hvor nær og prekær nøden faktisk er.

Utopien.

Selve boktittelen henspiller på en historie Victorio ble fortalt som barn. En helteskikkelse i form av en maurisk flyger har betrodd ham at "hvert menneske får seg tildelt et palass, for at det skal bo i det og gjøre alle sine innfall, lyster, lengsler til virkelighet. . ." Det er dermed ikke sagt at alle finner sitt palass, for "palassene må man lete etter, lete godt (. . .)."Selve søkenen etter palasset, etter drømmen eller utopien, blir dermed romanens bærende idé der vi følger den hjemløse og ensomme Victorio på vandring gjennom Havannas gater, smug og parker. Den inngående og tette beskrivelsen av byen, av lukter, smaker og stemninger, gjør at vi etter hvert får inntrykk av at Havanna selv spiller hovedrollen i teksten, og slik kan romanen til dels minne om den delen av modernistisk europeisk litteratur der storbyvandringen har en vesentlig plass.Underveis på sin ferd møter Victorio den mystiske don Fuco, en eldgammel mann som opptrer som klovn og som holder til i en fantastisk ruin av et hemmelig teater. Her slår Victorio, og etter hvert også gatepiken Salma, seg til, og sammen danner de tre en bisarr trupp av gjøglere som gjør det de kan for å forlyste byens utslåtte og elendige.

Trollbinder

. Skildringen av den storslåtte, men fallerte teaterbygningen og av gjøglernes fantastiske opptredener er mildest talt eventyrlig og har følgelig lite med grå hverdagsrealisme å gjøre. Slik don Fuco kan trylle, trollbinder også forfatteren leseren med en tekst som bølger og bukter seg av sted i store, elegante buer. Iblant blir de detaljerte og forsirede beskrivelsene avløst av lange monologer der især Victorios og Salmas bakgrunnshistorie trer frem for oss. Her kan setningene strekke seg over flere sider i et språk som raser av sted og stadig utløser nye skred av ord og referanser til både latinamerikansk og vestlig litteratur, musikk og film.Heldigvis blir dette hverken pretensiøst eller påtrengende, og derfor står "De fjerne palasser" frem som en ganske sjeldent overdådig leseropplevelse.