"Evil and Human Agency" heter boken som Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved Universitetet i Oslo, har utgitt på universitetsforlaget i Cambridge. En mulig norsk oversettelse ville være "Ondskap og menneskelig handlingsmønster".Med undertittelen "Om å forstå kollektive onde handlinger" foretar Vetlesen en undersøkelse av ondskap som fenomen, særlig slik den er blitt utøvet av organiserte fellesskap, under den annen verdenskrigs jødeutryddelse og under vår tids etniske rensing i Bosnia.

Konkret.

Egentlig burde ikke det onde være et sjeldent tema for filosofer, i egenskap av å være et sentralt menneskelig anliggende, og ifølge vår barnelærdom en mørk side ved vår natur.- Vår tids filosofi har lidd under spesialiseringen i den akademiske verden, sier Vetlesen. - Vi skriver helst om svært avgrensede temaer, som få andre har interesse av. På den annen side finnes i dag også filosofer som Lars Svendsen, som skriver om almenmenneskelige spørsmål med stort nedslagsfelt, av interesse for et større publikum. Men slike som ham er det ikke mange av. Vi har ikke mange møtesteder mellom dagens fagfilosofi og det bredere samfunn. Jeg for min del er mer opptatt av den virkelige verden enn av teorier. Jeg tar utgangspunkt i ondskap som et livsanliggende, noe vi har gjort erfaringer med. Jeg starter med det konkrete, som ligger nær vår erfaring.

Individets valg.

Han prøver ut en definisjon på ondskap: "Å påføre et annet menneske smerte og lidelse med hensikt, mot hans eller hennes vilje, og forårsake alvorlig og forutsett overlast".- Noen mener at ondskapen egentlig ikke finnes, at de grusomste handlinger egentlig er resultat av skadelige sosiale vilkår?- Etter mitt syn er det ingen tvil om at ondskapen eksisterer. Det handler om individets valg og egenansvar. Men jeg vil ikke se det i svart og hvitt. Den mest eksplosive blandingen oppstår når enkeltindivider og et helt miljø finner felles interesse i å utføre det destruktive. Da kan resultatet bli katastrofe.

Unnlatelsessynd.

En slik katastrofe skjedde under Bosnia-krigens ugjerninger, de verste i Europa siden annen verdenskrig.- Jeg prøver å undersøke hvordan en systemsvikt innen det internasjonale samfunn førte et land i avgrunnen, og hvordan slike hendelsesforløp skal møtes. Det er ikke ondsinnede motiver hos det internasjonale samfunns aktører vi møter, snarere unnlatelsessynder.Der onde gjerninger begås, finnes oftest, i tillegg til gjerningsmann og offer, en tredjepart, enten den er aktiv eller passiv. Den tredje part som ikke griper inn, er medansvarlig i det onde, ved sin passivitet, fastslår Vetlesen.

På avstand.

Utgangspunktet hans er filosofen Hannah Arendts tenkning om "ondskapens banalitet", sammen med de berømte teoriene til Zygmunt Bauman, en britisk sosiolog og tenker av polsk-jødisk bakgrunn. Bauman hevder at jødeutryddelsens leder Heinrich Himmler hadde som metode å fjerne nærheten mellom gjerningsmennene og deres ofre. Dette skulle oppheve psykologiske hemninger hos gjerningsmennene, ved å gi dem avstand fra skrikene og lidelsen, og gjøre utryddelsen av jøder til et industrielt foretak, der det groteske detaljarbeid skulle utføres av utkommanderte fanger.

Tidligere naboer.

- Da jeg undersøkte ugjerningene i Bosnia og Rwanda, oppdaget jeg at disse i stor utstrekning var blitt gjennomført med bakgrunn i nærhet, snarere enn ved å oppheve nærhet. Der var ofte gjerningsmenn og ofre tidligere naboer, folk som hadde gått på skole sammen og levd sammen. Ofrene var ikke ansiktsløse for gjerningsmennene, snarere det motsatte. Etter hvert måtte jeg også revidere forklaringen om at utryddelsen av jøder under annen verdenskrig var gjort mulig gjennom å fjerne nærhet. Denne forklaring er misvisende. Himmlers byråkrati var blitt forvekslet med avstand. Også i Auschwitz foregikk grusomheter og ydmykelser i umåtelig omfang mellom mennesker som var tett innpå hverandre. Jeg lærte at nærhet faktisk kan bidra til å gi en ekstra intensitet til overgrep der gjerningsmennene kjenner ofrene, sier Vetlesen.