"Karusellturen med Gud" heter Øystein Wingaard Wolfs nye samling dikt og sanger. Det er vel mer en berg-og-dal-bane med Wolf, dette her, men det skal straks sies at på høydene, på bergbanene, er dette dikt som gir sterke inn- og utsikter.Høydepunktene finnes i samlingens første halvdel. Den innledes av et dikt "Om Gud", der første strofe er et drømmeaktig og sterkt bevegende bilde av et barn hvis mor "ville gjøre meg/ til Guds sovende sommerfugl/ som hverken kunne gripe eller begripe", dette barnet tilhører, heter det, "en menighet/ av vakre språkløse barn/ som bare mottar sakramenter for drømmer."

Bevegende bilder.

Diktet, vel å merke denne første strofen av et seks-strofers dikt, er sett og erfart mer enn det er tenkt, det er i seg selv et kildedikt, et bilde som beveger på samme måte som et sagn, et eventyr, en folkevise som viser tilbake til et sted der den uhåndgripelige myten har sitt opphav.Fortsettelsen av diktet er også sterkt, men her blander dikterens overveielser seg sterkere inn, om Gud som kvinne, om Gud som er alt og alle. Og plutselig står den lekende Wolf der og taler om at "Gud er en tallerkenkaster" eller at "Gud er en syngende skaphomse".Jo, jo, og jeg lar meg forlyste også av den lystige Wolf. Men han blir viktigere, og farligere, igjen når han lar lystigheten fremtre fra en bakgrunn av sykdom og det han selv kaller "forvirring". Psykiatrien trer inn også i det lystige rom slik at det blir en dans på ustøe planker over den mørke kjelleren. I diktet som følger, "Blikket", leser vi om blikk som forsøksvis hjelp mot depresjoner, og "om fluktveier/ i familiens skrekkabinett", og vi befinner oss i bilder som kan opptre i psykotiske forestillinger.

Forfatterportretter.

Fem forfatterportetter hører også med til denne sterke første del av boken. Det er den polsk-jødiske Bruno Schulz med sine dystre barndomserindringer, den serbiske Danilo Kis som opplevde at hans jødiske far ble tatt av nazistene, den italienske forfatter og kjemiker Primo Levi som overlevde i konsentrasjonsleirer som kjemiker og senere begikk selvmord, amerikanske Anne Sexton med sine nakne skildringer av kropp, angstsituasjoner og sitt selvmord, og det er Hertha Müller fra den tyske minoriteten i Romania som flyktet til Tyskland for så å erfare flyktningens ensomhet og hjemlengsel.Dette er bemerkelsesverdige dikt, der Wolf i sin billeddiktning berører nerven i disse forfatternes liv og diktning. Mye er felles, og antagelig kjenner Wolf et slektskap med dem. Med et lite riss klarer han å få frem f.eks. Hertha Müllers bakgrunn slik:"Hun lærte seg å snakke som reven/
i sin rumenske landsby etter krigene,/
plukket sopp og bregner i skogkanten,/
fant små djevler på torget, en sigøyner/
dinglende under takbjelken, kysset harpen/
hos fiskehandleren, rørte postmannens vorter (. . .)".

Sinnslidelser og krig.

Sinnslidelser er et gjennomgående tema i boken, sinnslidelser og krig. Psykosen benevnes ved sitt navn i diktet "Galskapens regn", der det også skrives om "schizofrene drømmer" og medisinen som "stiger mot hjertet". Her er også dystre barndomsopplevelser, familiehemmeligheter og skam.Symptomer som jeg gjenkjenner fra psykose nærmest listes opp i "Den innbilte syke" (der det nok ikke er tale om en innbildt sykdom). I "Politiet" sendes diktets jeg "til asylet/ når stemmene i hodet mitt/ minner meg om min fars og bestefars skjebne" (bestefaren ble under krigen fratatt sitt norske pass og sendt til Polen "for å grave grøfter/ Ingen så ham noen gang igjen").

Unødvendige sanger.

Det er mange sterke dikt i denne samlingen, og det virker som en skikkelig nedtur, en dalbane, når boken også inneholder en rekke nonsens-sanger som mest av alt minner om leilighetspoesi. Som jeg før var inne på, finnes de gode diktene stort sett (med noen få unntak) i bokens første halvdel, og antagelig burde Wolf ha fått lov til å gi ut en samling dikt med færre boksider, men også med færre flauheter og likegyldigheter. Spranget mellom de stramme og bevegende diktene i første del og de slappere diktene og de 16 sider med "sanger" i samlingens bakdel, blir påfallende og en unødvendig øvelse.Imidlertid: Wolf på sitt beste, og det er han i store deler av denne diktsamlingen, er norsk samtidslyrikk på sitt beste. Dét kan siteres.