Når Kristopher Schau har manus og Øystein Runde tegningene, vet du at dette kan bli riktig viltert. Eller helvilt. Og det lykkes de med til gagns: vi blir kjent med en familie som er svært, svært tett knyttet til hverandre. Med navlestreng, for sikkerhets skyld . . . vi får et solid innblikk i familiens indre liv, og mors underliv: Det spares ikke på kroppsvæsker og incestuøse overtoner.Legg til et instrument som David Cronenberg skulle ønske han fant opp, så har du en sydende gryte av guffe som venter på å eksplodere rett i ansiktet på deg. Hvis du kommer over den første kvalmen (for ganske ekkelt er det), dras du inn i den underliggende spenningen; her er flere løse tråder og dunkle hemmeligheter som ligger og dirrer. Herrene Runde/Schau har definitivt en livlig fantasi, og boltrer seg i skrekkeligheter og absurde påfunn. Tidligere gikk Margarin i bladet Smult, noe som kan forklare navnet på serien. For hvis du skal prøve å komme med noen som helst rasjonell forklaring på navn eller plott, ønsker jeg deg lykke til. Slik sett er Margarin nærmere David Lynch' filmunivers, og da særlig «Eraserhead»-filmen, enn splatterskrekken i «Alien». Likevel er dette fascinerende i all sin innsmigrende motbydelighet.