Poesien er en hard skole. For å tiltrekke lesere må diktet være enten sublimt eller avantgardistisk. Dikteren må treffe blink eller være original. Alt som ligger midt imellom - det halvgode, utstuderte, vanlige - er egentlig av begrenset interesse. Mens romanforfattere kan leve av å lage underholdende normalprosa, kan dikteren aldri slå seg til ro i mellomskiktet.De høye kravene har gjort poeter til vår tids mest reflekterte forfattere. Enkelte poeter skriver egne bøker om estetisk teori, og mange forsøker å samkjøre intellektuell praksis og poesi. Idealet er den avantgardistiske teksten, det uhørte og originale. Slik blir diktene tenksomme, men sårbare for datostempling.

Katalogen.

Problemet rammer minst to nye utgivelser fra Det Norske Samlaget, nemlig debutboken "Telefonkatalogdiktet" av Ottar Ormstad og "Sea, say and see" av Hildegunn Dale. Begge forfatterne eksperimenterer med velkjente teoretiske posisjoner, uten å fornye dem."Telefonkatalogdiktet" er en lang liste med virkelige og fiktive navn. Diktet begynner helt enkelt med to a-er på en ellers blank side. De to neste sidene har to lyder hver ("ek / ok" og "to / mo"). Etter nok en fordobling, fylles de to neste sidene av fire lyder. Deretter begynner lydene å ta form som figurdikt (sirkler, raster, søyler, kryss osv.) Samtidig blir de stadig mer gjenkjennelige og meningsfulle. De blir til navn, kjente og ukjente: "eithun / engnes / gabler / høydal / høymyr / islund / kornmo / kaarem / langli / lyngmo / lyngås / moseng / nordøy / nordås / oshaug / osland".Fremmede ledd kombineres med ledd vi er fortrolig med. Ormstad bryter opp tradisjonelle stedsnavn, og plasserer dem i nytt terreng. Sitt eget navn bygger han ut og baker inn i en sirkelavdeling med 32 navn, blant andre "blindheimsvik / kaldvatsvik / midtsundstad / ormbostad / gjukastein / alvarstein". Mønsteret her er 2xvik, 2xstad, 2xstein, 2xhaug, 2xdal, 2xmo og så videre. Lignende mønstre gjør seg gjeldende i hele diktet.

Gammelmodig.

"Telefonkatalogdiktet" er ikke uten overraskelser og djerve etternavn. Men fremfor alt er det et gammelmodig eksperiment. Grafisk er figurdiktene ordinære og tilsynelatende upåvirket av utviklingen innenfor grafisk design, slik vi også ser det i beslektede poesiprosjekter fra de siste årene. Som systemdiktning er "Telefonkatalogdiktet" statisk og bastant. I stedet for å revne, kollapse eller overskride seg selv, blir diktet stående på stedet hvil. Men nettopp overskridelsen er det gode systemdiktets avgjørende øyeblikk. Når systemet blir overopphetet, kan alt skje."Telefonkatalogdiktet" kan få oss til å "skape våre eigne forteljingar", skriver forlaget bakpå boken. Vel, Ormstad gir ikke engang leseren noe valg. Skal det bli skjebner og fortellinger ut av "Telefonkatalogdiktet", må leseren skape dem selv.

Glasur.

"Ei historie" kaller Hildegunn Dale sin tredje diktsamling, og i motsetning til "Telefonkatalogdiktet" har "Sea, say and see" virkelig narrative anslag. Vi følger en jeg-figurs bevegelser gjennom avstengte, nedlagte rom. Det kan være et gammelt bad, en stall eller en søylegang. I de første diktene er jeg-et på reise, utover i boken oppsøker hun ulike naturlandskaper. Den enkle og ufullstendige skissen er utgangspunktet for eksistensielle betraktninger om rom, romfølelse og tilstedeværelse. I løpet av boken vokser rommet til en metafor for sinnstilstander og historie. "Er det mogeleg at rom vi har levd i / og som sidan er dekte av jord og sand, igjen kan livne til," spør dikteren. I den grad hun selv gir et svar, knyttes denne muligheten til skriften. Diktet kan åpne avstengte rom, eller skape nye."Sea, say and see" har definitivt poetiske kvaliteter. Men de er ikke sterke nok til å overdøve forfatterens forkjærlighet for kvasifilosofisk språkfilosofi. Opptil flere dikt blir spolert av utdatert sjargong fra 1980- og 90-tallets språkpoesi ("language poetry"). Det dreier seg om begreper som "struktur", "tekstur", "katalogisering" og "språkets indre logikk", samt forestillinger om språkets status mellom taushet og tale. Denne leseren må bare melde pass når Dale vil skrive dikt om "tilhøvet mellom ideen / om huset og huset", eller når også hun vil dikte videre på Wittgenstein: "Det som ikkje kan skrivast om er // slik alt / i grunnen er".Det er prisverdig at Samlaget vil satse på eksperimentell litteratur. Men ingenting er mindre eksperimentelt enn velprøvde eksperimenter.