Ibsen som bruksanvisning

"- Så De mener altså at kvinner burde få adgang til politisk makt? - Det har jeg aldri sagt. Gudbevares! Jeg sa at de ville få større innflytelse i samfunnet. Det er ikke til å unngå, enten De eller jeg synes de burde få det eller ikke."Det er en sedvanlig arg og motvillig Henrik Ibsen som i januar 1897 lar seg intervjue av det engelske tidsskriftet The Humanitarian. Nok en gang ser han seg tvunget til å presisere at de berømte skuespillene slett ikke er uttrykk for hans egne subjektive meninger. "Jeg er ikke tilhenger av noe som helst," fastslår Ibsen i intervjuet, som i anledning Ibsen-året er oversatt til norsk og publisert i Vinduet.Henrik Ibsen skulle uansett bli et feministisk ikon for både teatergjengere og mange forskere, og det er definitivt denne tradisjonen Toril Moi skriver seg inn i med sin store nye Ibsen-studie, "Ibsens modernisme", nå på norsk og i sommer på engelsk. Ifølge Moi er det Ibsens vilje til å skrive om moderne, sammensatte kvinner som gjør ham til en geniuint modernistisk forfatter.

Rikholdig.

Men Toril Moi nøyer seg ikke med én hypotese. "Ibsens modernisme" er snarere lagt opp som et nytt standardverk om forfatterskapet, en bred presentasjon for den opplyste, internasjonale
almenhet. Moi vil både gjenopprette Ibsens betydning i anglo-amerikanske forskningsmiljøer (der forfatterskapet i dag ligger brakk) og drøfte idéhistoriske brytninger i utvalgte skuespill. Hun vil skape debatt om den eksisterende norske forskningstradisjonen (især såkalte modernismeideologer som Atle Kittang og Frode Helland), lese Ibsen i lys av samtidige kulturuttrykk og gi en dagligspråklig analyse av sentrale verk.Fremfor alt stiller hun følgende prekære spørsmål: Hva må til for at moderne mennesker skal kunne leve i et fortrolig og jevnbyrdig kjærlighetsforhold? Hvordan kan et samliv bli til et ekteskap? Hvordan kan vi bruke Ibsen til bedre å forstå våre egne liv?Det er vel nærmest umulig ikke å ha sympati for et så ambisiøst opplegg. Men jeg må medgi at min egen iver fikk en knekk i møte med den konvensjonelle tonen Moi innledningsvis legger seg på. I gledesdrepende, meritterende stil får vi rekapitulert både handling og resultater. Moi røper gode poenger og foregriper originale formuleringer, slik at disse, når de repeteres og utbroderes i hovedteksten, allerede virker mindre viktige og originale. De første 60 sidene er ikke gode å lese.

Eksistensielt.

Når Moi kommer i gang for alvor, vokser imidlertid "Ibsens modernisme" til et pågående, eksistensielt og vesentlig verk. Inspirert av den amerikanske dagligspråksfilosofen Stanley Cavell går Moi rett inn i de mest nervepirrende dialogene i "Et dukkehjem", "Vildanden", "Rosmersholm" og "Fruen fra havet". Helt konkret undersøker hun hvilke muligheter selve samtalen har for å forløse eller undergrave kjærlighetsforhold. Kapitlene om "Vildanden" og "Rosmersholm" er i seg selv nervepirrende lesning, med skarpsynte erkjennelser og effektiv dramaturgi.Interessen for å skrive om moderne kvinner får Ibsen til gradvis å forlate samtidens idealistiske estetikk. Moi følger utviklingen fra "Kjærlighedens komedie" til "Når vi døde vågner". Hun finner at Ibsen sakte, men sikkert avdekker at idealismens ideal om den rene kvinnen som ofrer seg for mannen, faktisk strider mot kvinners egne interesser.Men Moi har også en underliggende - og mer hjertelig - grunn til å drøfte idealismen på nytt. I bokens kanskje mest nyskapende hypotese hevder hun at idealismen dyrket en form for kunstopplevelse som vi i dag har forkastet, men antagelig savner. Idealistene, især Diderot, skildret den genuine kunstopplevelsen som oppslukende, lidenskapelig og henførende.Ifølge Moi er modernismens idealer derimot preget av mistanke, kritikk og distanse. Innenfor dette paradigmet fremstår 1800-tallets kunstideal som "religiøst, sentimentalt, moraliserende, dikterisk pjatt".Alle de som "ønsker å bli fullstendig oppslukt av filmer og bøker som får dem til å oppleve fiksjonen som om den var virkelig, er de siste arvtakerne etter en estetisk tradisjon som en gang var edel, men som nå har falt".

Tapt anslag.

Jeg antar at Toril Moi selv tilhører denne gruppen. Ja, hvem vil egentlig foretrekke distanse fremfor innlevelse og oppslukthet? Med Mois interesse for hverdagslig språkbruk og hverdagslige erfaringer skulle hun ha det beste utgangspunktet for å lese Ibsen ut fra en slik hverdagslig kunst-oppfatning.Men her stanser hun helt opp. Moi viser aldri hvordan nettopp den modernistiske Ibsen kan leses med en idealistisk-inspirert resepsjonsforståelse. Dessuten gjør hun modernismen trangere enn den er når hun ignorerer at typiske modernistiske kunstopplevelser som lyst og rystelse er beslektet med 1800-tallets idealer. Den store forskjellen er at idealismen forutsatte at kunstopplevelsen skulle være oppbyggelig.Toril Moi skusler vekk en strålende idé i det som ellers er en rikholdig - og moderne - tolkning av Ibsens modernisme.