Norske lesere ble introdusert for nylig avdøde Stieg Larssons forunderlige krimhelter Mikael Blomkvist (journalist) og Lisbeth Salander (søkkrik hacker) rett før påske, da boken "Menn som hater kvinner" kom på norsk. I Sverige kom den andre av de tre romanene Larsson etterlot seg ut denne måneden. Mens Blomkvist var den sentrale personen i den første romanen, er det Salander som står i sentrum i "Flickan som lekte med elden".

Mistenkt for mord.

Boken starter forholdsvis mykt, leseren møter Salander i fredelige omgivelser i Karibien. Hun slapper av med å forsøke å løse Fermats gåte, et problem som plaget matematikere i århundrer. Etter at en orkan feier over øya vender hun tilbake til Stockholm. Der er det ikke lenge før dramatikken starter: Hun mistenkes for drapet på journalisten Dag Svensson og forskeren Mia Bergmann, samboere som på hver sitt vis arbeider med å avsløre hvordan trafficking er organisert i Sverige. Dessuten kjente de Mikael Blomkvist, som skal publisere Svenssons bok. Salander jages av politi og presse, og Blomkvist setter i gang sin egen etterforskning for å bevise hennes uskyld. Tematikken fra den forrige tittelen, "Menn som hater kvinner", er tydelig også her. Vi møter mange ekle menn, menn som er bakmenn i traffickingvirksomheten eller horekunder, menn som mishandler og utnytter kvinner på ulike vis, eller bare ikke tåler dem. Og Lisbeth Salander tar gjerne saken i egne hender. Som hun siteres på bokomslaget: "Det finns inga oskyldiga. Det finns bara olika grader av ansvar". Hennes kompliserte og vanskelige fortid spiller en viktig rolle, og hun blir kanskje en enda mer fascinerende person etter hvert som vi får vite mer om henne. I tillegg til Salander og Blomkvist møter vi også en rekke interessante bipersoner, som politimannen Bublanski og Salanders venninne Miriam Wu.

Lett å skrive.

I det eneste intervjuet journalisten og forfatteren Stieg Larsson rakk å gjøre om bøkene sine (se www.stieglarsson.se) sa han at han syntes det var lett å skrive krimromaner, og mye vanskeligere å skrive en artikkel der absolutt alt skal være hundre prosent korrekt. Det er kanskje denne følelsen av letthet leseren kan nyte i form av en voldsom flyt i stoffet. Her er ingen hakk i fortellingen, men et jevnt, spennende driv uansett om tempoet er sakte eller hurtig. Og boken har en spenningskurve som bare øker og øker, og likevel innfrir den hele veien til mål.