Det er et ambisiøst prosjekt Manuele Fior har kastet seg inn i: Han blander sagnet om Ikaros og Daidalos med Faust. På toppen av det hele beveger han seg i tid og lar tidslinjer krysses!
Likevel har Fior lykkes langt på vei. Karakterene er godt skildret, og tegnestilen er unik sett fra norske forhold; her brukes kun svart, hvitt og rødt.
Tegningene er tidvis helt nydelige, fargebruken og streken er lekkert lagt og bidrar til å høyne den dramatiske effekten, samtidig som de ulike sjatteringene er med på å male ut stemningene.
Et annet morsomt poeng er at det er bydelen Sagene som brukes som kulisse i "nåtidsfortellingen". Hvis du ser nøyere etter, kan du kjenne igjen bygninger.
Selv om Daidalos og Ikaros er del av rammefortellingen, er det kvinneskikkelsene Silvia og Marta som fanger leseren. Det er Silvias kjærlighet til den halvgale arkitekten Fausto som driver historien, og det er her fortellingen er som mest gripende.
Det er mange poetiske elementer i "Ikaros": En flott drømmesekvens der Fausto jager de perfekte linjene. Forholdet mellom Daidalos og sønnen Ikaros er også svært godt fremstilt. Spenningen mellom farens ønsker for sønnen og dennes egne drømmer og valgmuligheter er godt turnert. Det samme er skildringen av deres forhold da de to er fanget i labyrinten. Her kommer vi virkelig nær personene.Labyrintisk kan vi også kalle hele historien i "Ikaros", slik den snirkler seg frem mens leseren lurer på hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Fior er god til å holde spenningen ved like nesten hele veien, og det vanker en og annen overraskende vri underveis.Dessverre henger deler av historien igjen i luften da fortellingen slutter, og det er enkelte dunkle partier i handlingen som ikke fester seg. Det er en tendens til at enkelte samtaler tværes ut, det blir litt for mye forklaringer som tar plass i historien.
Jeg skjønner at ikke alle er kjent med gresk mytologi, men den sanne spenningen for denne leser knytter seg til hva som kommer til å skje med Silvia og Fausto og hva som driver hjelperen Marta? Og ikke minst hvem hun egentlig er.Slik sett sitter jeg igjen med et par spørsmål etter endt lesing, og jeg skulle ønsket at enkelte poenger var klarere. Men det er kanskje også ett av Fiors labyrintiske grep?
