Israelske Amos Oz er en mangfoldig forfatter. Når han da ikke er fredsaktivist og talsmann for forsoning i det uroligste av alle verdenshjørner. Mangfoldig er han i form - og målgruppe. Denne gang byr han på en liten fabel som forlaget mener "passer for barn fra 8 år og oppover, men vil gi den voksne leser et like stort utbytte". Vi tror nok at en gjennomsnitts åtteåring vil slite litt med å få med seg historiens alle sider, men den er i alle fall en tankevekkende fabel for de litt større, også de voksne.Fabelen er henlagt til en bortgjemt, isolert liten, "trist og grå" landsby omgitt av "fjell og skoger, skyer og vind". Det spesielle ved landsbyen er at den har vært dyretom i mange år. Dyrene forsvant bare, på uforklarlig vis, etter dem finnes bare de gamles minner - og bilder på skolelærerens plansjer. To barn vil finne ut av dette og drister seg til å søke sannheten om dyrene, skogen, demonen som skal ha stukket av med dem. Underveis under oppklaringen av mysteriene avdekkes et helt knippe menneskelige svakheter og fordommer, ikke minst mot avvik - det som skaper distanse mellom "dem" og "oss" - ikke ulikt nærværende konflikter utenfor fabelens verden. Men Oz viser også at det kan være rom for overbærenhet, empati og forsoning. Oz selv har pekt på at han kanskje her byr på noe søtt, midt i en bitter tid. Javel, men så er det i alle fall samtidig en fantasifull tankevekker, levert av mannen hvis forrige bok het "Hvordan helbrede en fanatiker". Der hevder han at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Og botemidlet? Fantasien. Der man kan "forestille seg den andre".Men en søt fabel har han levert.